Europas framtid

EU er det mest originale og vellykkede eksperimentet i politisk institusjonsbygging etter annen verdenskrig.

DEN FORESLÅTTE europeiske grunnloven er død. Det franske og det nederlandske folk har talt. Men hva ligger under deres «non» og deres «nee»? Trolig et sammensurium av tanker og følelser: «Hjelp, vi forstår oss ikke på Europa lenger», «Hvor er grensene for Europa?», «Europa gjør ikke nok for oss», «Vårt levesett druknes».Grunnloven er død. Leve ...! Hva? Det er det opp til Europatilhengerne å svare på. Vi må ikke la euroskeptikerne kuppe dagsordenen. Vi må respondere på og håndtere neiet på en positiv og konstruktiv måte.EU er det mest originale og vellykkede eksperimentet i politisk institusjonsbygging etter annen verdenskrig. Unionen har gjenforent Europa etter Berlinmurens fall. Den har påvirket de politiske endringene så langt borte som i Ukraina og Tyrkia - ikke som i tidligere tider ved militære midler, men på fredelig vis. Gjennom økonomiske nyvinninger har den bidratt til å skape velstand for millioner av mennesker, selv om vekstnivået har vært skuffende lavt i det siste. Den har hjulpet et av de aller fattigste landene i Europa, Irland, til å bli et av de rikeste. Den har vært med på å skape demokrati i Spania, Portugal og Hellas, land som tidligere var diktaturer. Tilhengerne sier ofte at EU har bevart freden i Europa i over femti år. Det er en tvilsom påstand. NATO og amerikanernes nærvær har vært viktigst. Men det unionen har oppnådd, er faktisk dypere. Den har vendt inn og ut på uheldige strømninger i europeisk historie - nasjonalisme, kolonialisme og militær uansvarlighet. Den har etablert eller støttet institusjoner, som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som ikke bare avviser, men nedlegger lovforbud mot nettopp de formene for barbari som har preget Europas egen fortid.

NÅR FORK ER UROLIGE, er det ikke fordi unionen mislykkes, men fordi den lykkes så godt. For mindre enn tjue år siden ville gjenforeningen av Vest- og Øst-Europa fremstått som en umulig drøm. Men selv i de nye medlemslandene spør folk: «Når skal dette ta slutt?» Selv for dem som tjener mest på EU, kan unionen fremstå som en pådriver for globaliseringen, istedenfor som en måte å tilpasse seg den og omforme den på.Disse følelsene stimulerer gjerne til en følelsesmessig vendereis til nasjonens tilsynelatende trygge havn. Men dersom EU forsvant over natten, ville folk føle seg mindre trygge, ikke tryggere, i sin egen nasjonale og kulturelle identitet. Sett for eksempel at euroskeptikerne i Storbritannia fikk det som de ville og at landet droppet EU fullstendig. Ville britene få en klarere identitetsfølelse da? Ville de få større suverenitet i egne anliggender?Nei, det ville de ikke, er svaret på begge spørsmål. Skottene og waliserne ville etter all sannsynlighet fortsette å orientere seg mot EU uansett, noe som kunne endt med at Storbritannia gikk i oppløsning. Og Storbritannia - eller England - ville tape og ikke vinne suverenitet dersom suverenitet betyr reell påvirkningskraft i verden utenfor. For mange spørsmål og problemer oppstår i dag på et høyere nivå enn nasjonalstatens, og disse kan ikke løses innenfor nasjonalstatens rammer.

DET PARADOKSALE er at i dagens verden kan nasjonalistisk eller isolasjonistisk tankegang være nasjonens og de nasjonale interessenes verste fiende. EU er en arena der formell suverenitet kan omsettes i reell makt, der nasjonale kulturer kan næres og økonomisk suksess styrkes. EU er bedre stilt til å fremme nasjonale interesser enn nasjonene kunne ha vært dersom de stod alene; det gjelder innen handel, innvandring, lov og orden, miljøspørsmål, forsvar og på mange andre områder.La oss begynne å tenke på EU ikke som en «uferdig nasjon» eller en «ufullstendig forbundsstat», men i stedet som en ny type kosmopolitisk prosjekt. Folk frykter en mulig føderal superstat, og det gjør de rett i. Et fornyet Europa kan ikke stige opp av nasjonens ruiner. Nasjonens videre liv er en forutsetning for et kosmopolitisk Europa, og av grunner som nettopp er angitt, er også det motsatte tilfellet. Lenge foregikk europeisk integrasjon hovedsakelig gjennom at man fjernet forskjeller. Men enhet og ensartethet er ikke det samme. Fra et kosmopolitisk synspunkt er ikke ulikhet problemet, det er løsningen.

ETTER AT GRUNNLOVEN ble stanset, synes EUs framtid plutselig flytende og usikker. Men slik burde det ikke være! Europatilhengerne må stille seg tre spørsmål: Ønsker vi et Europa som står for verdiene sine i verden? Ønsker vi et Europa som er økonomisk sterkt? Ønsker vi et Europa preget av sosial rettferdighet? Spørsmålene er nesten retoriske, for alle som vil at EU skal lykkes, må svare bekreftende på alle tre.Dette har visse forholdsvis konkrete følger. Hvis Europa skal høres og anerkjennes i verdenssammenheng, kan vi ikke erklære at det er slutt på utvidelsene, og vi kan heller ikke la EUs styresett være som det er. Utvidelsen er unionens mest effektive utenrikspolitiske virkemiddel, et middel til å fremme utbredelsen av fred, demokrati og frie markeder. For eksempel finnes det praktisk talt ikke håp om å stabilisere Balkan dersom muligheten for EU-medlemskap bortfaller. Hvis det brøt ut nye konflikter der, ville det vært en katastrofe. EU vil miste store muligheter til å øve geopolitisk innflytelse dersom man bestemmer seg for å utestenge Tyrkia. Lignende resonnementer gjelder for styresett. EU kan ikke spille en effektiv rolle globalt uten mer politisk nyskapning. Forslaget om å ha en felles utenriksminister i EU burde holdes åpent. Man trenger mer effektive måter å nå frem til felles avgjørelser på enn den tungvinte metoden som Nice-avtalen etterlot. Og forslagene i grunnloven om å gå flere runder med nasjonalforsamlingene før ny EU-politikk innføres, virker både demokratisk og fornuftig. Men politisk og diplomatisk innflytelse gjenspeiler alltid økonomisk tyngde. Her fremfor alt må Europa-tilhengerne kreve handling av Kommisjonen og lederne i medlemslandene. Vi vet at nei-stemmene i Frankrike og Nederland hovedsakelig var motivert av sosial og økonomisk bekymring - bekymring som hang sammen med den mer omfattende frykten nevnt over. Trass i at den lykkes på andre fronter, yter ikke unionen godt nok økonomisk. Den har mye lavere vekstnivåer enn USA, for ikke å nevne mindre utviklede land som India og Kina. Det er 20 millioner arbeidsledige i EU, i tillegg til 93 millioner økonomisk inaktive mennesker, hvorav mange ville ha arbeidet hvis de kunne.Videre øker presset fra den globale markedsplassen nådeløst. 45 prosent av varene som produseres i verden, lages nå i utviklingslandene, sammenlignet med under ti prosent i 1970. Dette tallet vil utvilsomt øke ytterligere. Etter hvert som informasjonsteknologi blir billigere, vil også mange tjenester overføres til andre kontinenter. Outsourcing til call-sentre i India er bare begynnelsen på noe som kan vise seg å bli en mye mer omfattende trend.

EUROPA MÅ ganske enkelt forberede seg på endringer. Men mens vi reformerer, må vi fortsette å være opptatt av sosial rettferdighet, ja, vi må være mer opptatt av det enn før. Den britiske statsministeren, Tony Blair, har nylig etterlyst en all-europeisk debatt om dette spørsmålet. Vi mener han gjør rett i det. Noen land har lykkes bemerkelsesverdig godt med å kombinere økonomisk vekst med et høyt nivå av sosial beskyttelse og likestilling - særlig de nordiske landene. La oss se hva resten av Europa kan lære av dem, og av andre suksessrike land over hele verden.Vi skriver som tilhengere av grunnloven, om den var aldri så lang og uelegant. Men avvisningen av den muliggjør - la oss håpe den nødvendiggjør - at europeerne tar inn over seg visse grunnleggende realiteter og reagerer i forhold til dem. Den europeiske union kan bli en svært innflytelsesrik, om ikke den mest innflytelsesrike, globale aktøren i vårt århundre. Det er det Europatilhengerne burde håpe på. La oss realisere det håpet. Oversatt av Marie Hidle.