Europas fremtid

«Skal EU nå utvikle seg til en europeisk superstat der nasjonalstatene forsvinner eller blir underlagt Brussel?»

EUs toppmøte i Göteborg denne helgen skal blant annet stake ut en kurs for den videre debatten om Europas fremtid. Toppmøtet vil bekrefte at utvidelsen av EU er nær forestående og at forhandlingene med søkerlandene har høyeste prioritet. Nettopp derfor er debatten om hvordan EU skal utvikle seg så viktig.

Arbeidsmåter og institusjoner som har virket bra for seks til femten medlemmer, er ikke nødvendigvis egnet når EU om få år vil omfatte 25 til 30 land. Europakommisjonen har gjentatte ganger advart mot en utvanning av samarbeidet. Dersom vi ikke får grunnleggende reformer, kan det bli umulig å fatte effektive beslutninger, og EU vil fremstå uten handlekraft. Derfor trengs det ikke bare overflatiske institusjonelle reformer, men en grunnleggende debatt om Europas fremtid, hva vi vil med EU og EUs virkemåte.

Mange vil kanskje hevde at denne debatten ikke hører hjemme i Norge siden Norge ikke er medlem av EU og dermed ikke har medbestemmelsesrett. Jeg registrerte imidlertid at det i diskusjonen omkring Regjeringens Europa-melding var flere som etterlyste nettopp denne debatten, og jeg ser at også Regjeringen oppmuntrer til en bredere debatt om Europas utvikling. Frivillige organisasjoner og partene i arbeidslivet kan delta i debatten gjennom sine europeiske søsterorganisasjoner, og statsminister Stoltenberg deltok da det europeiske sosialistpartiet nylig diskuterte EU. Siden Norge i høyeste grad er en del av Europa og vil bli påvirket av utviklingen, tillater jeg meg derfor å knytte noen kommentarer til Kommisjonens holdning.

Det er viktig at denne debatten ikke kun foregår blant diplomater, politikere og byråkrater i de lukkede rom, men får bredest mulig oppmerksomhet og deltagelse. Derfor er Kommisjonen svært glad for innspillene som har kommet etter Tysklands utenriksminister Joschka Fischers tale for ett år siden om en føderal utvikling av EU. Belgia overtar formannskapet 1. juli og har debatten som en hovedsak. Statsminister Guy Verhofstadt holdt allerede i høst en tale der han støttet Fischers ideer. Også Finlands statsminister Lipponen har bidratt og understreket at en sterkere Kommisjon er i de små landenes interesse. Vi har i det siste sett en oppblomstring av debatten med de tyske sosialdemokratenes utkast til europapolitisk program og taler av statsminister Jospin og president Prodi. Om få uker vil dessuten Kommisjonen presentere sin hvitbok om «governance», det vil si EUs fremtidige styringsstruktur. Her åpner vi for en grunnleggende gjennomgang av hva EU skal gjøre og hvordan. Kommisjonens delegasjon i Oslo vil gi bred omtale av denne på vår hjemmeside: www.europakommisjonen.no.

Toppmøtet i Nice sist desember vedtok enkle reformer av institusjonene slik de arbeider i dag. Blant annet ble stemmevektfordelingen i Ministerrådet og antall Europa-parlamentarikere endret med virkning fra 1. januar 2005 med henblikk på utvidelsen. Toppmøtet vedtok dessuten at det skal avholdes en ny traktatkonferanse i 2004, og spesifiserte fire punkter som skal diskuteres og som dermed vil dominere dagsordenen de neste årene. Dette angår maktfordelingen mellom nasjonalstatene og EU, forenkling av traktatene, status til Charteret om grunnleggende rettigheter og de nasjonale parlamenters rolle i EU.

Temaene legger opp til en debatt om EUs traktater bør erstattes av en konstitusjon, noe flere av de ovennevnte politikere har tatt til orde for. Konstitusjonsdebatten kan høres skremmende ut for nøkterne nordboere. Konstitusjon og grunnlov er noe vi forbinder med nasjonalstater. Skal EU nå utvikle seg til en europeisk superstat der nasjonalstatene forsvinner eller blir underlagt Brussel? Noen vil kanskje tro at et slikt scenario er fristende for en kommisjonstjenestemann som meg, men det er heldigvis ikke det det dreier seg om. Dagens traktatverk er uoversiktlig og vanskelig å forstå. Derfor foreslår Kommisjonen å rydde opp. De viktigste klausulene som angår målsettinger og maktfordelingen mellom medlemmene og EU-nivået og EU-institusjonene seg imellom, bør plasseres for seg selv i en kort og oversiktlig tekst - en konstitusjon. Charteret om grunnleggende rettigheter som ble undertegnet i Nice i desember, men som foreløpig ikke har noen juridisk status, kunne være en passende innledning til konstitusjonen.

På denne måten vil det gå klart frem hvordan EU er oppbygd, hvordan ansvarsfordelingen er og hvilke rettigheter innbyggerne har. Endringer av konstitusjonen bør som i dag kun kunne gjøres ved enstemmighet mellom medlemslandene. Delene av de nåværende traktatene som ikke går inn i konstitusjonen, kan beholdes som underordnede traktater der endringer lettere kan gjøres gjennom flertallsbeslutninger. Denne opprydningen vil bidra til å gjøre EU åpnere og enklere å forstå. Etablering av en konstitusjon kan medføre økt overføring av myndighet til EU-organene, men trenger ikke gjøre det. Tvert imot kan en konstitusjon innebære at medlemslandenes suverenitet faktisk blir bedre ivaretatt, fordi det vil gå klarere frem hva EUs myndighetsområde er - og dermed hva EU ikke kan gjøre.

Prodi har gang på gang understreket hvor viktig det er at fellesskapsmetoden ikke undergraves. Denne innebærer samspillet mellom Kommisjonen, Europaparlamentet, Ministerrådet og EF-domstolen. Denne balansen sikrer at alle interesser i størst mulig grad blir hørt og at EUs beslutninger blir fattet på en effektiv og demokratisk måte. Denne metoden har vært kjernen i EUs prosjekt siden starten på 1950-tallet og er garantien for at samarbeidet opprettholdes og at EU kan være den drivende kraften som binder Europa sammen. På den andre siden har vi regjeringssamarbeid slik vi finner det i tradisjonelt internasjonalt samarbeid som for eksempel FN. Her er samarbeidet overlatt til diplomatiets lukkede rom og enstemmighet mellom statene som vanskeliggjør beslutninger. EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt justispolitikken, er delvis basert på disse prinsippene og er noe av grunnen til at det har vært så vanskelig å få fortgang på disse områdene.

Med utvidelsen nær forestående trenger vi et mer effektivt og demokratisk EU med en sterk Kommisjon som kontrolleres av et styrket Europaparlament. Dette betyr ikke en superstat eller at nasjonalstatene forsvinner. Fordi politikk og økonomi er blitt så sammenvevd, er nasjonalstatene tjent med at også det europeiske nivå fungerer best mulig. Dessuten er det ikke slik at beslutninger i Brussel tas i et vakuum - de er nettopp resultat av medlemslandenes deltagelse.

Debatten om EUs fremtid, konstitusjon og institusjonelle oppbygging kan virke teoretisk og fjern fra folks hverdag. Det er tross alt resultatene og innholdet i politikken som teller - at vanlige folk får en bedre og tryggere hverdag. Spørsmål om for eksempel matsikkerhet og forbrukerrettigheter, rentenivå og arbeidsplasser, miljø og pensjoner har en europeisk dimensjon. For å oppnå praktiske resultater er de institusjonelle rammene viktig. Blir beslutninger tatt på en åpen, effektiv og demokratisk måte og av de organer som er best egnet til det? Det har skjedd store endringer i Europa i de siste årene. Det er viktig å gjøre bevisste veivalg videre.