METRO: Politi og ambulanse nær en metro-stasjon i dag. Foto Virginia Mayo / AP Photo / NTB Scanpix
METRO: Politi og ambulanse nær en metro-stasjon i dag. Foto Virginia Mayo / AP Photo / NTB ScanpixVis mer

Europas hovedstad, og arnested for jihadister

Brussel, både en diplomatby, og en by med en grumsete bakside.

Meninger

Brussel er Europas hovedstad, dersom man skal peke på én by som representerer tilstedeværelsen av dagens Europa. Det er først og fremst fordi det er i Brussel institusjonene til EU-samarbeidet ligger og der folk fra hele Europa reiser til og fra hver eneste dag. Til alle departementene i Kommisjonen som utreder og overser EUs lovgivning på alt fra miljø, transport, mattrygghet, klima, handel, så godt som alle samfunnsområder.

Dernest EUs ministerråd, der alle EU-landene møtes daglig for å forhandle seg frem til enighet og sist men ikke minst Europaparlamentet, der 752 folkevalgte parlamentarikere holder til.

Men det er også mange representanter fra andre land. Faktisk er det ingen land i verden som har så mange diplomatiske representasjoner som Brussel. For å komplettere dette bilde sitter det også tusenvis av folk fra industri, fagforeninger, næringsliv og et bredt spekter fra det sivile samfunnet her for å følge med på og komme med innspill til utviklingen av EUs politikk og regelverk. De kalles lobbyister - slik som jeg er.

I Brussel ligger også NATO-hovedkvarteret, der Jens Stoltenberg er generalsekretær, sammen med militær- og kommandostruktur for hele NATO-samarbeidet. Ellers er Brussel er en middels stor europeisk by med litt over én million innbyggere. Ca tre-fire hundrede tusen belgiere pendler til byen hver eneste dag. Fordi belgiere liker å bo der de er født — og heller sitte i timelange trafikk—køer.  

I dag er hele byen rystet og i sjokk. Akkurat nå er det bare lyden av sirener jeg hører, sammen med lyden av helikoptervinger som smeller over hodene våre.  På restauranten ved siden av kontoret der jeg ofte spiser lunsj sitter kokken og servitørene og spiser. Ikke én kunde inne i restauranten. Litt lenger ned i gaten ligger Thons EU-hotell. Der hører jeg resepsjonen er gjort om til sykestue og at anti-terrorstyrkene har opprettet kommandosentral.  

Jeg har nå åpnet den ene persiennen i møtelokalene våre. Får inn sollyset — og det er deilig. Det gir tegn på liv og kraft. Så får jeg også skue på hva slags kjøretøy med sirene som fyker forbi. Politi på motorsykler, ambulanser, men også biler med svære satellitt-TV-installasjoner, og ikke minst marinesoldatenes lastebiler hvor soldatene sitter som amerikanske Gis på rekke og rad.   

Siden Belgia oppgav sin afrikanske koloni, Congo, har det kommet mange innvandrere hit. Veldig mange hadde allerede fotfeste i samfunnet og belgierne følte seg nok ikke så rent lite moralsk forpliktet til å ta imot mennesker som hadde jobbet for dem.

I tillegg har det  i nyere tid kommet mange fra Nord-Afrika. Særlig Marokko. De har etter hvert inntatt sentrale bydeler. Tidligere har vi sett den samme utviklingen med portugisere og spanjoler, polakker og rumenere. De slår seg ned i områder hvor de har skoler, restauranter og religiøse tilholdssteder. Etter hvert som deres levestandard heves sklir de inn i samfunnet og blir vanlige borgere som alle andre brusselboere.

Men med den spente internasjonale situasjonen, og særlig etter revolusjonen  i Syria, har det radikale islam spredt seg som ild i tørt gress. Særlig blant mange desillusjonerte og arbeidsløse som leter etter å bli hørt eller å tilhøre noe. Men også sønner av min belgiske kones venner har blitt innfliltrert og konvertert til Islam.

Rike folk fra Qatar og Saudi-arabia kommer til Brussel fra Sveits med kofferter fulle av gjemte penger i sveitsiske banker for å betale for opprettelse og drift av moskeer. De lønner imamer i cash som dessverre altfor ofte oppfordrer unge til å leve etter en streng tolkning av Mohammeds ord. Det vil si et svært konservativt og lite tolerant samfunnssyn.

Og det er i fortsettelsen av dette at mange har vervet seg som Jihadister. I fjor meldte 15 ekstremister seg som jihadister hver måned. Nå er tallet nede i 5, men det er fortsatt 5 for mye, uttalte den belgiske innenriksministeren på radioen så sent som i morges. Her forleden fortalte en venn av meg i fekteklubben min at han hadde kommet over et gammelt fabrikk-lokale og kjøpt det for en veldig god pris. Eieren hadde avvist det beste budet fordi det var en araber med sveitsisk id-kort som hadde kommet med det høyeste budet: Han skulle bygge en moskéfabrikk.   

Paradoksalt nok har den belgiske velferdsstaten også bidratt til at det grumsete miljøet har slått rot. Det er altfor lett å bli og forbli arbeidsløs i Belgia. Nå har Regjeringen akkurat innført reformen ?Tax Shift? - det vil si å bremse skatt på arbeid og øke den på fossil transport og energi. Men når de forsøker å stramme inn på kravene for å motta arbeidsløshetstrygd blir det ramaskrik. Inntil nylig kunne arbeidsløshetstrygd gå i generasjoner. En taxisjåfør som jeg brukte ofte før fortalte at kona har gått på trygd i årevis uten å ha jobbet en eneste gang. Han fikk alltid tak i noen som ville skrive en falsk erklæring om at hun hadde søkt om arbeid men ikke fått. Tre slike så var han i fred i noen år. For kona fikk under ingen omstendigheter ikke lov til å jobbe.   

Etter 22. mars vil ingenting bli det samme i Belgia. Ei heller i EU-samarbeidet når det gjelder tiltak mot terror i Europa. Allerede i dag har den franske presidenten varslet nye tiltak for at EU-landene — og Schengenlandet Norge, skal innføre langt tettere samarbeidsmekanismer. Det er bare et samlet Europa som kan stå imot slike krefter, sa Hollande, og fikk støtte fra mange.

Etter den forferdelige Dutroux-skandalen, mannen som kidnappet og drepte flere barn på midten av 1990-årene, ble det innført store reformer i trygdesystem, politi og sikkerhetstjenestene. Mange tiltak hadde stor effekt, mange ikke.  Nå venter belgiere og brusselboere på at nye og langt mer drastiske tiltak innføres. Uten at vår egen frihet og det Brussel vi er så glade i, skal forsvinne.