VIL VÆRE SELVSTENDIG: Den katalanske presidenten Carles Puigdemont utenfor Palau Generalitat in Barcelona, Spain. Foto: Emilio Morenatti / AP / NTB Scanpix
VIL VÆRE SELVSTENDIG: Den katalanske presidenten Carles Puigdemont utenfor Palau Generalitat in Barcelona, Spain. Foto: Emilio Morenatti / AP / NTB ScanpixVis mer

Europas katalanske bakrus

Det er mange grunner til at EU ikke kunne støtte Catalonias kamp for selvstendighet. Nesten hvert annet EU-land har nemlig sitt eget «Catalonia».

Kommentar

Det spanske storsamfunnet slo grusomt tilbake under og etter den ulovlige katalanske folkeavstemningen om uavhengighet 1. oktober. Nå skal opprørerne læres ei lekse, og den spanske statsadvokaten ba i går om at det blir reist tiltale mot opprørsleder Carles Puigdemont og hans nærmeste medarbeidere. Et dommerpanel vil nå vurdere om det er grunnlag for dette.

De katalanske separatistene har forbrutt seg mot både loven og den politiske forståelsen som Europa ble bygget på etter 2. verdenskrig. Etter verdenskrigen skulle nasjonalstatenes suverenitet legge lokk på grenseendring og separatisme i Europa. Grensene til Europas stater var ukrenkelige. For både 1. og 2. verdenskrig hadde lært europeerne hva som kunne skje hvis grensene ikke var ukrenkelige.

Dette systemet ble helt sentralt i EF, og seinere EU-samarbeidet. Og det ble forsøkt hogd i stein da jernteppet ble hevet i 1989, og alle de «fryste» nasjonale konfliktene fra kommunisttida kom for dagen da folk plutselig fikk sin reelle frihet. I 1989 - som i 1945 - var devisen den samme; Europas grenser er ukrenkelige. Men krigene i Jugoslavia på 1990-tallet viste den politiske kraften i de uoppgjorte konfliktene.

Når det gjelder det tidligere Jugoslavia var et selvstendig Kosovo unntaket. Selv Bosnia forble en stat, selv om den er dysfunksjonell og en selvmotsigelse fra praktisk talt alle perspektiver. Det oppløste Sovjetunionen unngikk det store blodbadet på 1990-tallet, men russisk-støttede grenseendringer i Georgia, med Abkhasia og Sør-Ossetia, og i Ukraina, med Krim og i Donbass, har vært kontroversielle. Men i hovedsak har «grensenes ukrenkelighet» hindret det store europeiske kaos, også etter 1989.

Men separatistisk vold er ikke noe som har vært forbeholdt de «fryste» konfliktene i de tidligere kommunistlandene. Baskerne i Spania stanset sin terror mot det spanske storsamfunnet så seint som i 2011. Og IRA sloss med terror som våpen for et forent Irland på praktisk talt hele 1900-tallet, og la først våpnene ned i 2005. Også på øya Korsika har væpnet motstand vært et våpen for selvstendighet fra Frankrike.

I høst har tilfellet Catalonia vært et slags laboratorium for en europeisk selvstendighetskamp. Selv om kampen langt fra har vært noen suksess, har den blitt observert med falkeøyne i Baskerland, Skottland, Wales, Flandern, Korsika, og i de tre fylkene i Nord-Italia som alle vil ha mer av sin økonomiske kake for seg selv, Lombardia, med Milan som sentrum, Veneto med Venezia som sentrum, og Sør-Tyrol i Alpene.

I tillegg har man uløste konflikter i Kroatia, Tsjekkia og Polen, og den kanskje mest potente av dem alle, med de rundt 500 000 etniske ungarerne som er igjen i Romania, etter at Ungarn etter 1. verdenskrig mistet to tredeler av sitt territorium. I Ungarn er en 100 år gammel urett fortsatt potent, og blir holdt i live av sterke partier på ytre høyre fløy.

Mange av disse europeiske konfliktene holdes i live ved at økonomien globaliseres, og regjeringene sentraliseres. Som et resultat blir nasjonal identitet - som et alternativ til storsamfunnet - ofte dyrket. Derfor er Catalonia noe som angår hele Europa. Enten det er som et eksempel til etterfølgelse, sett fra mange av Europas regioner. Eller det er til skrekk og advarsel, sett fra Europas hovedsteder.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.