20 ÅR SENERE: En bosnisk kvinne ber foran graven til to av sønnene sine. Hennes mann, deres tre sønner og et barnebarn var blant de rundt 8000 bosniske muslimene som ble drept av general Ratko Mladi?s soldater under massakeren i 1995. Veien til forsoning etter Srebrenica er kapt påbegynt, skriver Øyvind Berg.  Foto: Dado Ruvic / NTB scanpix / REUTERS
20 ÅR SENERE: En bosnisk kvinne ber foran graven til to av sønnene sine. Hennes mann, deres tre sønner og et barnebarn var blant de rundt 8000 bosniske muslimene som ble drept av general Ratko Mladi?s soldater under massakeren i 1995. Veien til forsoning etter Srebrenica er kapt påbegynt, skriver Øyvind Berg. Foto: Dado Ruvic / NTB scanpix / REUTERSVis mer

Europas mareritt

I dag er det 20 år siden blodbadet i Srebrenica. Veien til forsoning er knapt påbegynt.

Meninger

I dag er det 20 år siden Srebrenica falt. Det er en dag til å minnes de verste uhyrlighetene i Europa siden andre verdenskrig, en dag til å erkjenne hvor hjelpeløst vi bivånet blodbadet, og en dag til å forstå at veien til forsoning knapt er påbegynt. Marerittet er langt fra over.

Kampen om historien blir fort like blodig som historien selv. Derfor bør noen kjensgjerninger slås fast én gang for alle. Bosniakrigen 1992- 95 var ingen borgerkrig. Det var Europas fjerde største hær som, fra et naboland og med støtte i paramilitære enheter, angrep en ganske forsvarsløs sivilbefolkning. Med sin militære overlegenhet forventet de serbiske generalene en rask seier, men slik skulle det ikke gå. Likevel feide de fort over 70 prosent av landet, i en bølge av drap, voldtekt og barbari. Spesielt de overveiende muslimske områdene i Øst-Bosnia led voldsomme tap - men noen steder, som i Srebrenica, dannet lokale patrioter motstandsgrupper. De lyktes nesten i å drepe den paramilitære lederen Arkan i et bakhold 20. april 1992, og et par uker senere ble de serbiske okkupantene drevet ut av Srebrenica.

I krigens tre første måneder raserte serberne 300 landsbyer fra byens omland. De drepte flere tusen og drev 70.000 mennesker fra sine hjem. Mange av disse søkte tilflukt i Srebrenica. Da Mladics hær rykket inn 11. juli 1995, hadde flyktninger og fastboende vært under konstant bombardement i over tre år, også fra tungt artilleri stasjonert på den serbiske siden av grenseelva Drina. Det var et humanitært katastrofeområde. Mat og medisiner slapp ikke gjennom de serbiske linjene. Folk sultet i hjel.

Allerede i 1993 forkynte bosniaserbernes leder Radovan Karadzic at de ville vasse i blod til knærne når de erobret Srebrenica. Det var all grunn til å ta trusselen på alvor. FN erklærte byen som en «sikker sone» under internasjonal beskyttelse, men viste liten forsvarsvilje. Vi vet nå at de vestlige stormaktene allerede seks uker før Srebrenica falt hadde oppgitt å forsvare byen militært. Stormaktene kjente også til Mladics uttalelse om at han ville utrydde muslimene fra jordens overflate, og de kjente til den bosniske overkommandoens «Direktiv 7»: en ordre, utstedt 8. mars 1995, om å trappe opp krigshandlingene og «endelig frigjøre hele Drinadalen». Det vil si, å frigjøre dalen fra dens befolkning.

Sommeren 1995 var oberst Hagrup Haukland øverstkommanderende for FN-styrkene i Øst-Bosnia, men Haukland dro på ferie 25. juni, midt under den serbiske offensiven. At han forlot sin post på dette kritiske tidspunktet virker som en underlig handling - men det bør kanskje ses i sammenheng med den norske oberstens nedsettende bemerkninger om den muslimske militsen. Uansett sto den sterkt reduserte nederlandske FN-styrken i Srebrenica uten operativ støtte, og falt fort for aggressorene.

På YouTube fins en film hvor Ratko Mladic i 40 minutter ydmyker den nederlandske kommandanten, Thom Karremans. Mladic snakker til den stotrende nederlenderen som til et barn: «Jeg skal hjelpe deg. Selv om du ikke fortjener det. Verken som menneske eller som offiser. Men jeg gjør det på grunn av disse Unprofor-barna (FN-soldatene).»

Mladic sa også: «Her står vi, 11. juli 1995, i det serbiske Srebrenica... Det er tid for å hevne seg på tyrkerne.»

Denne hevntanken springer ut av en fascistisk offermyte, en forestilling om at serberne har gjennomlidd mer enn andre folk. Uten denne myten hadde det aldri brutt ut krig i Bosnia. Karadzic hamret inn i folket sitt at serberne ble utsatt for et folkemord. Påstanden var grunnløs, men sammen med massive historieomskrivinger - særlig om andre verdenskrig - ble dette effektiv propaganda.

Da Srebrenica falt samlet 25.000 mennesker seg ved FN-basen, som nå ble en redselsscene. Serberne plukket menn til summariske henrettelser. En ung gutt ble drept fordi han nektet å voldta sin søster, ei jente på åtte-ti år. En baby skrek og fikk halsen skåret over. Kvinner ble voldtatt foran sine barn. Men verre enn disse grusomme episodene er det systematiske raseriet som fikk herje fritt i mange dager. Framfor øynene på FN-soldatene ble kvinner og barn skilt ut og busset til sikkerhet, mens gutter og menn ble samlet opp og kjørt til eksekusjonsstedet. Hundrevis av soldater deltok i myrderiene. 12. juli leverte FN 30.000 liter bensin til serberne. Denne bensinen drev bilene som kjørte ofrene, og bulldoserne som grov dem ned etterpå.

Gjennom skogen rømte tusenvis av gutter, menn og noen få kvinner i milelange kolonner som beveget seg mot sikkerheten ved Tuzla, en marsj gjennom ekstremt vanskelig, minelagt terreng i den verste sommerheten. Underveis ble de beskutt, og hånet av gamle koner som skrek obskøniteter for å lokke dem ut av skogen. De som kom ut ble drept, ofte på grusomme måter, og flere valgte å begå selvmord framfor å falle i serbernes hender. Menneskejakten pågikk i dagevis. Til sammen ble over 8.000 drept, og mer enn 1.000 av disse er ennå ikke funnet.

Arbeidet med å skjule forbrytelsene startet umiddelbart. Likene ble måkt ned i massegraver med bulldosere, deretter gravd opp igjen og spredt i nye massegraver. En menneskekropp har 206 knokler, og for bare å ta ett eksempel: Seks av en 22-årings knokler er funnet - i fem forskjellige massegraver. De seks knoklene er ennå ikke stedt til hvile i minnesmerket i Potocari.

Dette var, ifølge den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia, en nøye planlagt operasjon:

«Uten detaljert planlegging hadde det ikke vært mulig å drepe så mange mennesker så systematisk i løpet av den korte tiden fra 13. til 17. juli.»

Den 11. juli 1995 sa FNs daværende generalsekretær, Boutros Boutros-Ghali, til BBC:

«Vi er blitt ydmyket og tatt ved nesen. Det må vi kunne leve med. Men om noen dager vil dette tilhøre fortiden.»

Han kunne ikke tatt mer feil. Kampen om Srebrenica pågår for fullt. Russland nedla nettopp veto mot en resolusjon i FNs sikkerhetsråd. Det bidrar ikke til forsoning å vedgå at dette juridisk sett var et folkemord, hevdet russerne, som her handlet på instruks fra sine serbiske allierte.

I dag er 50.000 mennesker fra hele verden til stede på minnemarkeringen i Srebrenica. Når de reiser hjem er lokalbefolkningen overlatt til seg selv. Før krigen var de tre fjerdedeler muslimer, nå er det naturligvis serbisk flertall, og den som spør disse serberne om massakren vil møte liten forståelse. I deres øyne er Ratko Mladic og Radovan Karadzic folkehelter og ofre for en internasjonal konspirasjon. Ut fra gamle propagandafilmer, rå historieforvrengning og nye løgner har de bygd seg en alternativ virkelighet. I deres univers er det serberne som blir utsatt for et folkemord. Det er klart det fins lyspunkt og unntak også i denne delen av verden, og det er vanskelig å fastslå omfanget, men det er ingen tvil om at flere millioner serbere lever i disse vrangforestillingene. De har gått til krig flere ganger før og vil gjøre det igjen, hvis de ikke snart blir korrigert. Vi har ikke lært noe av Srebrenica før vi får slutt på dette Europas mareritt.