Europas metode

IRAN: To klokker tikker i Teheran. Vi er så opptatt av at atomklokka skal gå saktere, at vi glemmer å få demokratiklokka til å gå fortere.

Rom ble ikke bygget på en dag, og Persia vil ikke bli endret på en dag. Når vi tenker på de sterkt begrensede mulighetene vi har til å påvirke dette gamle, selvbevisste og nå så gjenstridige landet, må vi også tenke på at vi står overfor en tidkrevende prosess. Vi kan ikke gjøre Iran fredelig og demokratisk. Vi kan bare hjelpe til med å legge forholdene til rette for at iranerne selv skal få mulighet til å skape fred og demokrati i sitt eget land.To klokker tikker i Iran: atomklokka og demokratiklokka. Målet for Vestens politikk må være å få atomklokka til å gå saktere og demokratiklokka fortere. Problemet er at noe av det vi kan gjøre for å få atomklokka til å gå saktere, sannsynligvis vil få demokratiklokka til å gjøre det samme.Millioner av iranere er voldsomt kritiske til landets teokratiske regime, men også de mener at Iran er i sin fulle rett til å utvikle atomkraft. Mange av dem synes til og med at landet har rett til å utvikle atomvåpen. Hvis Vesten iverksetter sanksjoner mot Iran utelukkende i forbindelse med atomspørsmålet, og ikke knytter dem til brudd på menneskerettighetene, vil det føre til antivestlige reaksjoner blant den delen av befolkningen som ellers ville gått i bresjen for endringer. Og det er kanskje nettopp hva president Mahmoud Ahmadinejad regner med. Det er system i hans galskap.

IAEA VEDTOK nylig å bringe spørsmålet om Irans atomprogram inn for FNs sikkerhetsråd, men til tross for amerikansk og europeisk press, er Russland og Kina svært lite interessert i at saken skal nå klimaks. Neste trekk i det diplomatiske spillet blir trolig en såkalt «presidentuttalelse» fra Sikkerhetsrådet, som er en mildere reaksjon enn fordømmelse i form av en resolusjon og sanksjoner. Men selv «presidentuttalelser» skal vedtas, og det kan ta flere uker. Hvis Sikkerhetsrådet til slutt vedtar «meningsfylte straffetiltak», for å sitere den amerikanske visepresidenten Dick Cheney, kan Den islamske republikken Iran slå tilbake på to måter. For det første kan myndighetene gjøre det de allerede har lovet å gjøre og ture fram med sitt program for anriking av uran. Samtidig vil de drive sin propaganda for patriotisk motstand mot et ondt britisk-amerikansk imperialistisk diktat og bygge opp under folkets følelse av å være omgitt av fiender på alle kanter. For det andre kan Iran skape atskillig mer trøbbel for vestlige land og deres allierte i Midtøsten ved å gi sin støtte til mer ekstreme krefter i det sjiamuslimske Sør-Irak, til Hamas og til Hizbollah. Allerede nå er Irans revolusjonsgarde travelt opptatt med å rekruttere kandidater til selvmordsaksjoner ved å «lokke» med martyrdøden. Alt dette for å føre et islamistisk felttog mot vestlig imperialisme.

SÅ MENS atomdiplomatiet kverner langsomt videre, er det viktig å tenke på hvordan vi skal få diplomatiklokka til å gå litt fortere. Rent umiddelbart ser det ut til at vi har det velkjente synet på en hard linje fra Washington og en litt mykere linje fra Europa. Men når det gjelder spørsmålet om å fremme demokrati, følger faktisk Washington en mer komplisert linje, mens Europa ikke har noen linje i det hele tatt. Det er riktig at de samme neokonservative amerikanerne som snakker om å bombe Iran, også vil fortelle deg at de støtter en revolusjon som har til hensikt å styrte mullaene. Tenk så modige de er som tør å sette andre menneskers liv i fare. I mellomtida har Bush-administrasjonen varslet en bevilgning på om lag 570 millioner kroner for å finansiere amerikanske satellittsendinger til Iran. En del av pengene skal også brukes på andre former for støtte til sivilbefolkningen og demokratiske krefter innen den iranske opposisjonen.

I STEDET FOR å sitte på sidelinja og rakke ned på alt Washington foretar seg, bør vi europeere stille opp med noe som er bedre. Mens vi gir uttrykk for (berettiget) skepsis til en satellittsendt amerikansk TV-kanal, som i stor utstrekning vil bli oppfattet som propaganda fra Bush-administrasjonen, bør vi heller oppfordre det britiske parlamentet til å bevilge nok penger til at BBC kan tilby iranerne satellittsendinger på farsi 24 timer i døgnet. For BBC har stor troverdighet i Iran. I stedet for at vi bare kritiserer Washingtons til tider klønete forsøk på å fremme demokrati, bør vi utarbeide våre egne tiltak. Når jeg sier «vi», mener jeg alle medlemsland i EU, som bør slå sammen ressurser og ekspertise. Når alt kommer til alt, er det vi - ikke amerikanerne - som har diplomater, forretningsfolk og journalister på iransk jord. Blant våre 25 land eksisterer det et unikt erfaringsgrunnlag for hvordan demokratiske stater kan oppmuntre til en fredelig endring og utvikling i mindre demokratiske naboland. Det var dette Vest-Tyskland forsøkte å gjøre med sin Ostpolitik i de siste tiårene av den kalde krigen. Og som tidligere østblokkland, kan Polen lære oss litt om de negative sidene ved denne politikken. Ikke alle europeiske modeller passer for Iran, men noen gjør det. Vi bør for eksempel spinne et nett av personlige kontakter mellom iranere og mennesker i friere land, etter mønster av det kontaktnettet som ble utviklet mellom den vestlige og østlige delen av et splittet Europa.

VÅRE UNIVERSITETER bør sende en invitasjon til akademikere og studenter i Iran, som ofte har stått på barrikadene i kampen for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Våre aviser og journalistskoler bør vise solidaritet med iranernes journalister og få dem hit. Våre fagforeninger bør innlede et tett samarbeid med deres fagforeningsmedlemmer - noen av dem har organisert store streiker. Våre nasjonalforsamlinger bør opprette kontakt med deres parlament, som på langt nær kan kalles demokratisk, men som tross alt har gitt president Ahmadinejad en tøff politisk kamp. Forfattere, kunstnere og filmskapere bør oppmuntres til å reise fram og tilbake, mens de bringer med seg ideer i begge retninger. Kvinnebevegelsen i Iran representerer halvparten av befolkningen, som blir utsatt for systematisk diskriminering, og bør støttes av kvinnebevegelsen i europeiske land. Irans islamske tenkere og jurister, både reformtilhengere og konservative, bør trekkes inn i en dialog med teologer og lærde fra andre religiøse tradisjoner. Alle disse tiltakene bør iverksettes - ikke bare av USA og Storbritannia som tradisjonelt har et troverdighetsproblem i Iran, men av alle europeiske land som må arbeide separat og sammen. Vi trenger en europeisk Iran-politikk.

VI KAN IKKE på forhånd vite hvilke tiltak som vil virke hvordan og i hvilken periode. Men vi snakker om år og ikke måneder. Iran er ikke Polen, og når endringene kommer, vil de komme som et resultat av det arbeidet som utføres av iranerne selv og på iranernes egen måte. Det kan tenkes at vi ikke greier å forhindre at atomklokka går for fort i forhold til demokratiklokka. Men hvis vi bare konsentrerer oss om atomklokka og ikke gjør noen systematiske forsøk på å få den andre til å gå litt fortere, er vi praktisk talt dømt til å mislykkes. Oversatt av Marit Jahreie