REDDE EU: Yanis Varoufakis vil samle den opprørske venstresida i Europa for å demokratisere EU. Men begge oppgaver synes ytterst vanskelige. Foto: EPA / Scanpix
REDDE EU: Yanis Varoufakis vil samle den opprørske venstresida i Europa for å demokratisere EU. Men begge oppgaver synes ytterst vanskelige. Foto: EPA / ScanpixVis mer

Europas nye venstre

Å samle den nye venstresida for å demokratisere EU krever en politisk nøtteknekker av en annen verden.

Kommentar

Den tidligere finansministeren i Hellas, Yanis Varoufakis, vil danne en paneuropeisk bevegelse for demokrati i EU. Kampen fortsetter for han som drev andre finansministrer i Eurogruppa til vanvidd under møtene, inntil han gikk av i juni i fjor, da den greske statsministeren Alexis Tsipras motvillig måtte godta vilkårene fra EU-kommisjonen for å sikre Hellas ytterligere lån og holde landet innenfor eurosamarbeidet. Varoufakis brøt med Tsipras og regjeringspartiet Syriza.

Han kjempet mot den tyske sparepolitikken, som hadde tatt livet av en firedel av gresk økonomi, og «den store, stygge ulven» var den tyske finansministeren, Wolfgang Schäuble. Derfor har den politiske dramatikeren og iscenesetteren av ypperste klasse valgt å grunnlegge den venstredreide bevegelsen i sparepolitikkens vogge, i Berlin, 9. februar. Den får navnet Bevegelsen Demokrati i Europa, forkortet DiEM2025.

Bevegelsen skal kjempe mot banker og kapitalmakt, for et sosialt Europa, mot byråkrat-styret i EU, innføre demokratiet i EU og kort sagt «redde Europa før det er for seint», etter hva han har uttalt i den spanske avisa El País og det britiske nettstedet Red Pepper. «Vi vil oppfordre europeere fra alle de 28 medlemslandene til å bli med oss i en bevegelse som har en enkel dagsorden: Å enten demokratisere EU eller å avskaffe det», sier han. «Vi har klart å skape et uhyre i Europa, hvor eurosamarbeidet er allmektig som en enhet, men hvor ingen styrer», sier han også. Men før bevegelsen står fram i Berlin er det ellers nokså uklart hvordan denne bevegelsen skal bli og hvem han får med seg, med ett unntak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ordføreren i Barcelona, Ada Colau, skal være en forgrunnsfigur. Hun er kjent fra kampen mot utkasting av familier som ikke kan betale boliggjelda og for okkupasjon av banker.

- Hun er viktig, et forbilde for Europa. Hun har vist at man kan drive politikk og stå opp mot den økonomiske makta på en klok måte, uttalte Varoufakis til El País nylig.

Deri får vi et - uklart - bilde av mangfoldet i den nye europeiske venstresida, som forvirrer både denne og hin.

Colau kjempet for valgforbundet En Comú Podem (Sammen Kan Vi) i landsdelen Catalonia i parlamentsvalget i Spania før jul. De gjorde et strålende valg. Partiet Podemos (Vi Kan), som stilte egen liste i andre deler av landet, var med. Men Podemos er søsterparti til Syriza, og lederen i Podemos, Pablo Iglesias, har stått sammen med Tsipras i valgkamp i Hellas. Varoufakis har jo brutt med Syriza. Colau står da sammen med Varoufakis i Hellas og Iglesias i Spania, mens Iglesias står sammen med Colau i Spania og Tsipras i Hellas.

Da Deputertkammeret i Spania skulle konstituere seg 13. januar ba Podemos om å få dele seg i fire parlamentariske grupper, fordi de hadde deltatt i ulike valgforbund, i Catalonia i En Comú Podem, i Valencia i Compromís og i Galicia i En Marea. Men de andre partiene ville ikke ha fire Podemos i salen, med rett til taletid og kontorhjelp. De indre motsetningene i Podemos og partiets underbruk er store. Valencianerne i Compromís har allerede gått ut av gruppa til Podemos og gått inn i såkalt blandet gruppe av småpartier.

Hvor Varoufakis og DiEM2025 kommer inn i dette forvirrende bilde gjenstår å se. Hellas og Spania er opplagt de to viktigste landene å se til fordi det er i disse to landene hvor opprørspartier mot den rådende sparepolitikken i EU har vokst seg store og sterke, i Hellas til og med erobret regjeringsmakta. Men dersom Varoufakis skal endevende EU så må den nye bevegelsen få fotfeste i alle de andre medlemslandene hvor det ikke finnes store opprørspartier på venstresida.

I tillegg kommer spørsmålet om lederskap. Yanis Varoufakis tar veldig stor plass, enten han er blant finansministrene i EU eller i Vouli, det greske parlamentet. En paneuropeisk bevegelse har vanskelige kår fordi den politiske kulturen ikke er paneuropeisk, men nasjonal, og lederne ikke når ut over landegrensene. Hvor mange tyskere eller finner vil stemme på Varoufakis?

Da Varoufakis og Tsipras kom til EU med et klart folkelig mandat fra grekerne, som de ba om respekt for, så ble de nedstemt av de andre lederne som hadde fått helt andre retningslinjer fra sine velgere. EU preges av spenningene mellom 28 land. EU-kommisjonen og Europaparlamentet skal ivareta fellesskapet tarv, men det er velgerne som må danne grunnlaget hvis forsøket fra Varoufakis på å demokratisere EU skal lykkes, og velgerne tenker først og fremst innenfor nasjonale rammer, sin kultur og sitt språk, og uttrykker dette gjennom sine egne regjeringer.

Dette er et tankekors ikke bare for venstresida, men for alle som forsøker å styrke fellesskapet og demokratisere EU. Det blir ei hard nøtt å knekke for Varoufakis, som i tillegg vil samle den mangslungne nye venstresida, født i Europas krise.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook