FRIHETSFEST :  Libyere feiret Tripoli etter at overgangsleder erklærte Libya som fritt søndag 23. oktober. «Man må tilnærme seg middelhavsområdene med den samme besluttsomhet som man viste Øst-Europa etter den kalde krigen», skriver kronikkforfatteren. Foto: Abdel Magid al-Fergany/AP/Scanpix
FRIHETSFEST : Libyere feiret Tripoli etter at overgangsleder erklærte Libya som fritt søndag 23. oktober. «Man må tilnærme seg middelhavsområdene med den samme besluttsomhet som man viste Øst-Europa etter den kalde krigen», skriver kronikkforfatteren. Foto: Abdel Magid al-Fergany/AP/ScanpixVis mer

Europas sjanse

Europa må vise entydig støtte til de nordafrikanske landene for å hindre et reaksjonært tilbakeslag.

Ordet «vår» gir kanskje assosiasjoner til en mild og gradvis oppvåkning, men det som er i ferd med å skje i Nord-Afrika og Midtøsten er en sann revolusjon, fremmet av en ny, digitalt kunnskapsrik generasjon. De arabiske opptøyene er et sideprodukt av det tjueførste århundrets ubønnhørlige globaliseringsprosess, hvor en nærmest direkte kommunikasjon, og økende kontakt, med Vesten har forvandlet de sosiale og økonomiske forventningene.

Bare ved å forstå de arabiske revolusjonæres krav og misnøye til det fulle vil Vesten være i stand til å gi sin støtte til regionen på en passende måte. Denne støtten er absolutt nødvendig. De arabiske opptøyene har ikke vært rettet mot Vesten. Tvert imot har de vært drevet av vestlige demokratiske prinsipper og verdier. De vil likevel kunne resultere i et reaksjonært tilbakeslag.

Det er tre forutsetninger Europa og USA må imøtegå for å hindre et slikt tilbakeslag. For det første må de vestlige landenes støtte være entydig. De arabiske folk må tydelig se at EU og USA genuint har til hensikt å opprettholde araberes krav om demokrati, ytringsfrihet og økonomiske muligheter. Kort sagt trenger menneskene i denne regionen bevis for Vestens interesse for å grunnfeste deres rett til menneskelig verdighet og høyere levestandard.

Dette innebærer å utvikle konsekvent politikk og sette i gang konkrete tiltak for å oppnå en fredelig overgang til demokrati. Det innebærer også å isolere regionens diktaturer, selv de som tradisjonelt har vært sett på som vestlige allierte og pålitelige økonomiske og politiske partnere.

Den andre forutsetningen for å oppmuntre til en fredelig politisk utvikling i den arabiske verden angår spesielt EU. Man må tilnærme seg middelhavsområdene med den samme besluttsomhet som man viste Øst-Europa etter den kalde krigen. Med Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps framsatte Vesten noen felles mål for land som hadde postkommunismens vanskelige overgang til demokrati og markedsøkonomi foran seg. Sovjetunionens tidligere satellittstater ble forespeilet muligheten til å bli medlem av EU og Nato. Dette gjorde det lettere å gjennomføre radikale politiske og økonomiske reformer. På tross av at EU ikke kan tilby araberstatene det samme, har unionen likevel både en moralsk forpliktelse til, og politisk interesse av, å tilby dem noe liknende.

Rent praktisk behøver EU å tilby sine middelhavspartnere betydelige konsesjoner for tilgang til markedet, økonomisk støtte og migrasjonspolitikk. Unionen må også redusere teknokratiet i sin tilnærming til eksternt virke og samtidig gi sine relasjoner med de sørlige middelhavslandene høyeste prioritet.

Institusjonelt innebærer dette å bytte ut den ineffektive Middelhavsunionen med en arvtaker som setter et fullstendig demokratisk styre som kriterium for medlemskap. Det italienske rådet for europeisk bevegelse, for eksempel, etterlyser opprettelse av et forbund mellom de middelhavsland som er medlemmer i EU og de som står utenfor unionen. Deres fokus er, i tillegg til økonomisk integrering, å fremme fred og menneskerettigheter.

Den tredje forutsetningen for vestlig troverdighet i middelhavsregionen er at man tar et tydelig steg i retning av en løsning på Israel-Palestina-konflikten. Så langt har dette stått i veien for sterkere partnerskap mellom vestlige land og den arabiske verden. EU og EUs medlemsstater må forplikte seg til å finne en levedyktig strategi for å få slutt på en konflikt som nå er i sitt syvende tiår.

Den arabiske våren tilbyr en enestående sjanse i så måte. Arabiske diktatorer har lenge manglet interesse for en reell fred mellom Israel og palestinerne, fordi ustabiliteten i dette området ga deres egne udemokratiske regimer legitimitet. Israel er nå klar over at nye demokratiske regjeringer ikke vil tolerere en situasjon som var akseptabel for autoritære arabiske regimer. I motsetning til sine forgjengere vil de nye arabiske lederne resolutt kreve menneskerettigheter for palestinere under israelsk okkupasjon.

Den israelske regjeringens svake og nærsynte holdning til den arabiske våren er underlig, ikke minst fordi Israel så lenge har vært regionens eneste sanne demokrati. USAs president Barack Obamas administrasjon ser imidlertid ut til å ha forstått i hvilken grad forandring nå finner sted i Midtøsten. I mai kom Obama med en offentlig uttalelse om at det er nødvendig å gå tilbake til forhandlingene på grunnlag av grensene fra før 1967.

USA, eller i alle fall Barack Obama, ser ut til å bevege seg i riktig retning, på tross av applausen som møtte den israelske statsministerens kompromissløse tale for den amerikanske kongressen sist vår. EU viser seg derimot nok en gang ubesluttsom og internt splittet både i forhold til den israelsk-palestinske fredsprosessen og de arabiske opprørene.

Den samme usammenhengende framgangsmåte har undergravd EUs tidligere forsøk på å framstille en troverdig utenrikspolitikk. Dette har ført til at Europa altfor ofte blir oppfattet som svak og utilstrekkelig. Hvis Europa ikke ønsker å bli marginalisert i internasjonale affærer, må hun raskt utarbeide en strategisk respons til den arabiske våren, understøttet av en overbevisende visjon om Midtøstens og Nord-Afrikas framtid.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius

TIDLIGERE STATSMINISTER: Kronikkforfatter Massimo D'Allema var statsminister i Italia på slutten av nittitallet.
TIDLIGERE STATSMINISTER: Kronikkforfatter Massimo D'Allema var statsminister i Italia på slutten av nittitallet. Vis mer