Europas time

USA og Europa: Dette er Europas time - men er europeerne klar over det? Anne Applebaum er langt fra sikker.

For lenge siden - i 1992 - da den ellers forglemmelige luxembourgske utenriksministeren Jacques Poo kom med denne famøse uttalelsen, kunne den virke som et varsel om store begivenheter. «Dette er Europas time» betydde at nå når den kalde krigen var slutt, ville europeerne, ikke amerikanerne, løse konfliktene som var i ferd med å bli krigen i Bosnia, og kanskje en masse andre ting også. Han tok feil. Konfliktene på Balkan ble til slutt «løst» til en viss grad - ikke av Europa, men av USA og Nato. Den europeiske innflytelsen i Washington avtok, og så avtok den ytterligere under Bush-administrasjonen, som for det meste betraktet hele tanken om «Europa» som en slags meningsløs distraksjon.

Spol fram til 2008: Bush-administrasjonen er diskreditert, noe som har etterlatt et stort, gapende hull der USAs Europa-politikk (eller mangel på sådan) pleide å være. Igjen er muligheten der. Som en venn av meg i Washington formulerte det: Tre mongoler og en kamel kunne fått innflytelse på hvem det måtte være som blir president i januar. Så desperat vil den nye administrasjonen være etter nye ideer, en ny politikk, etter «endring».

2009, ikke 1992, vil virkelig bli «Europas time». Med det mener jeg at hvis rikskansleren i Tyskland, statsministeren i Storbritannia og presidenten i Frankrike, støttet av sine motstykker i det sørlige og østlige Europa og av Skandinavia, hadde gått inn i Det hvite hus 21. januar og kommet med seriøse, realistiske, nye forslag hva gjelder for eksempel krigen i Afghanistan, gjenoppbyggingen av Irak, atomforhandlingene med Iran og kanskje til og med klimaendringene, ville Det hvite hus lyttet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller kanskje jeg burde uttrykke dette litt sterkere: Ikke bare ville Det hvite hus lytte, den demokratiske eller den republikanske administrasjonen ville også umiddelbart tilbydd europeerne det «lederskapet{rsaquo} eller «partnerskapet» den så ofte sier at den ønsker. Med de synkende boligprisene, de stigende prisene på mat, den høye prisen på brennstoff og den lave veksten vil den nye presidenten ha så mye å ta tak i at en gjeng med europeere som dukker opp og forteller at de har en plan for å ordne opp i, la oss si det sørlige Afghanistan, ville blitt tatt imot med åpne armer. Jeg vedder faktisk på at jeg ville klare å finne et dusin framtidige medlemmer av uansett hvilken administrasjon det blir, som ville rullet ut den røde løperen og hilst dem velkommen som utsendinger fra en felles supermakt, om de så ønsket.

På den annen side vedder jeg også på at jeg ikke ville klart å finne et dusin nåværende medlemmer av noen av de europeiske regjeringene som i det hele tatt har tenkt tanken på å komme med noen forslag. Dette er Europas time - men er europeerne klar over det?

Skal vi dømme etter presseoppslag og folks reaksjoner på Barack Obamas besøk i Europa i forrige uke, gjør de ikke det. Omtrent hver eneste kommentar til talen bemerket mangelen på applaus da Obama oppmuntret til europeisk deltakelse på verdensscenen: Uttalelsen «USA kan ikke gjøre dette alene… det afghanske folket trenger våre og deres styrker» var ingen vinner blant tilhørerne. Det var heller ikke «Vi kan slå oss sammen i et nytt og globalt partnerskap» for å bekjempe terrorisme. Den tyske rikskansleren Angela Merkel snakket beskt om «grenser» for Tysklands bidrag til engasjementet i Afghanistan, og gjorde det dermed klart at hun ikke var begeistret for den slags tale, mens den tyske utenriksministeren var redd kollegaene hans ville få problemer med å imøtekomme Obamas ønske om større felles ansvar.

I et mindre perspektiv er tilbakeholdenheten deres forståelig: Ingen har lyst til å pløye ny mark med en besøkende presidentkandidat. De offentlige reaksjonene på Obama slo meg imidlertid å være av betydning fordi de sammenfaller med private meninger jeg har hørt i månedsvis. «Ingen har tenkt på dette ennå», svarte rett og slett en europeisk diplomat da jeg spurte hvilke planer som ville kunne bli lagt fram for den nye administrasjonen. Sannheten, som ble avslørt av det korte Obama-besøket, er at få europeiske statsmenn ser på endringer i Washington som en mulighet til å foreslå noe nytt. De fleste føler bare lettelse over at Bush vil være borte, i tillegg til en frykt for hva som så vil skje.

Og etter hvert som valget nærmer seg, vil denne frykten vokse. Merkelig nok var Bush’ katastrofale diplomati en slags gavepakke til europeiske politikere. «Bush gjorde det mulig for dem å forklare bort radikal islam som en forståelig, til og med legitim, respons på hykleriet og urimeligheten i amerikansk politikk», skrev den britiske kommentatoren Nick Cohen i The Guardian denne uka. Bush gjorde det også mulig for dem å legge skylden på amerikansk «unilateralisme» for deres egen mangel på initiativ - til å bruke dårlig amerikansk diplomati som en unnskyldning for å gjøre ingenting.

INGEN APPLAUS:  Omtrent hver eneste kommentar til Barack Obamas tale i Berlin bemerket mangelen på applaus da Obama oppmuntret til europeisk deltakelse på verdensscenen, skriver Anne Applebaum. Foto: AP/Scanpix
INGEN APPLAUS: Omtrent hver eneste kommentar til Barack Obamas tale i Berlin bemerket mangelen på applaus da Obama oppmuntret til europeisk deltakelse på verdensscenen, skriver Anne Applebaum. Foto: AP/Scanpix Vis mer

Det er ikke rart entusiasmen for Obama ble døyvet av en uro: Når én presidentkandidat snakker om «globalt partnerskap» og den andre minner amerikanerne på at «USA ikke vant den kalde krigen alene» er potensialet for en fornying av den transatlantiske alliansen skremmende reell, og valget er ikke engang over.

Oversatt av Lene K. Hoff

•Anne Applebaum har skrevet boka «Gulag - Fangeleirene i Sovjetunionen», som ble belønnet med Pulitzer-prisen. Hennes spalter trykkes i The Washington Post og Slate.

Europas time
ANNE APPLEBAUM: Har skrevet boka «Gulag - Fangeleirene i Sovjetunionen», som ble belønnet med Pulitzer-prisen. Hennes spalter trykkes i The Washington Post og Slate.