TOMT: Ei jente går i restene av et boligkvartal i Gaza by for en uke siden. Men hvor var EU da bombene falt og man forhandlet om fred, spør Carsten Jensen, forfatter av flere reportasjebøker som er kritikerrost over hele verden. Foto: Patrick Baz/AFP/Scanpix
TOMT: Ei jente går i restene av et boligkvartal i Gaza by for en uke siden. Men hvor var EU da bombene falt og man forhandlet om fred, spør Carsten Jensen, forfatter av flere reportasjebøker som er kritikerrost over hele verden. Foto: Patrick Baz/AFP/ScanpixVis mer

Europas tomme stol

Det var krig i Europas bakgård da Israel bombet Gaza. Det var et høyt diplomatisk spill da mye sto på spill. Men Europa var ikke der. EUs stol sto tom.

Da våpenhvilen i Gaza kom i stand sto det en tom stol ved forhandlingsbordet. Hillary Clinton kom flygende inn fra Washington. Egypts nyvalgte præsident, Mohammed Morsi, spilte en avgørende rolle. Tyrkia romesterte i kulissene. Halve verden var samlet. Men Den Europeiske Unionen var ikke til stede. Det var krig i Europas bakgård, og «fredens kontinent», som Europa kalles ved festlige anledninger, var fraværende.

En måned tidligere var Nobels Fredspris blitt tildelt Den Europeiske Unionen.

Når jeg leser komitéens begrunnelse, kommer jeg til å tenke på ordene fra den franske generalen Charles de Gaulle: Ved utbruddet av Andre Verdenskrig var Frankrike fullt forberedt på utbruddet av Første Verdenskrig. Den Europeiske Unionens store innsats har vært å hindre Andre Verdenskrig i å bryte ut på nytt.
 
Fra starten var hovedtanken at økonomi er viktigere enn politikk. Markedet er den store, integrerende krafta. Nasjoner som handler med hverandre, myrder ikke hverandre. Det er derfor Frankrike og Tyskland har holdt fred i snart sytti år, ikke fordi de forstår eller elsker hverandre, men fordi de tjener på hverandre. Det er derfor det sovjetiske imperiets sammenbrudd kunne avvikles fredelig i Øst-Europa og de tidligere kommunistiske lydstatene komme over på demokratiets side som medlemmer av Den Europeiske Unionen: Fordi det var utsikt til gevinst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der er avsnitt i komiteens begrunnelse for å tildele EU fredsprisen som vitner om en viss angst for Europas fremtid. Økonomiske vanskeligheter og en stigende sosial uro nevnes. Hva som ikke nevnes, er at forsøket på å overvinne disse vanskelighetene mest av alt minner om det som den amerikanske økonomen Joseph Stiglitz har betegnet som «en sjølmordspakt».
 
Den nåværende krisa er ikke skapt av et statlig overforbruk. Den er i fellesskap skapt av  løgnaktige institutter for kreditvurdering og internationale storbanker med en uansvarlig utlånspolitikk. Likevel er svaret på krisa blitt brutale nedskjæringer på statsbudsjettet. Velferdsstaten skal avvikles til fordel for en konkurransestat, som har som vigtigste formål å betjene det løpske markedet, ikke å utgjøre ei motvekt til det. Prisen er en dramatisk stigende arbeidsløshet, som en politikerstand, fanget i neoliberal vanetenking, synes å betrakte med stor sinnsro, idet den feilaktig antar at markedet i det lange løp vil korrigere seg på egenhånd.

Men fortsetter de drakoniske nedskjæringene vil fattigdommen bre seg,  levestandarden falle, helsevesenet forringes drastisk, håpløsheten avle misbruk og politisk vold ende med å bli de desperates siste udvei. Ungdomsarbeidsløsheten er allerede nå høyere i de søreuropeiske landene, fra Spania til Hellas, enn den er i nordafrikanske land, som Tunisia og Egypt, hvor den endte med å eksplodere i det som optimistisk ble døpt «Den Arabiske Våren», men som på vår side av Middelhavet raskt kan vise seg å være en europeisk høst.

Det finnes andre kriger enn de som føres mellom to nasjoner. Der er også land som, lik det tidligere Jugoslavia, bryter sammen og med sammenbruddet utløser et omfattende blodbad. I de søreuropeiske landene, som i dag hjemsøkes av historisk høy ungdomsarbeidsløshet, har demokratiet bare hatt kort tid til å slå rot. Det er ikke mye som antyder at det gryende opprøret vil føre andre steder hen enn til de slagmarkene som det ytterste høyre alltid har foretrukket.

I begrunnelsen for å tildele Fredsprisen til EU nevnes også den positive innflytelsen som utsikten til å bli optatt i Unionen, har hatt på den store maktspilleren i det nye Midtøsten, Tyrkia. Men dette er ganske enkelt ikke sant. Der er ingen i Tyrkia, som etter å ha være blitt holdt på vent i snart et tiår, lenger tror på at døra til Europa noensinne vil åpne seg. Skuffelsen og bitterheten er enorm, og det er ikke en skuffelse som vil inspirere det religiøst-konservativt styrte landet i noen demokratisk retning.
 
Nei, Den Europeiske Unionen var ikke til stede da det ble forhandlet om våpenhvile i Gaza. Midtøstens stater og styreformer er i støpeskjeia i ei farlig vakling mellom krig og fred, og «fredens kontinent», den store naboen mot nord, er fraværende eller passiv tilskuer, mens det Tyrkia, som kunne ha vært et EU-medlem under demokratisk innflytelse, er i ferd med å bli en tvetydig rollemodel for de nye statene.
 
Europas problem er ikke den lave fødselsraten eller den høye gjennemsnittsalderen. Vi er blitt gamle på en annen og mer fatal måte. Vi søker tilbake til utbrente idéer og orker verken å handle eller tenke nytt.

Det er lett å få den foruroligende tanken at komitéen bak Nobels Fredspris hadde sånt hastverk med at gi prisen til Den Europeiske Unionen fordi den innså at det snart ikke lenger ville være noen union å gi den til.

Har Nobels Fredspris gått til en tom stol?

Oversatt av Einar Hagvaag

Carsten Jensen. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX .
Carsten Jensen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX . Vis mer