Europas triumf

Euroen synes allerede nå å være en suksess. I de elleve kjernelandene i EU skal man heretter dele pengepolitikk, rente og vekslingskurs, og derfor jubler man historisk i sjampanje. Men også euro-tilhengerne i Sverige, Danmark og Storbritannia ser lyst på framtida.

Alle synes å være enige om at euroen vil trekke landene inn i et nærmere politisk samarbeid, som både vil kunne omfatte en mer harmonisert skatte- og avgiftspolitikk, en nærmere samordning av sosialpolitikken, og en stadig større overføring av beslutningsmyndighet fra enkeltlandene til sentrale styringsorganer i EU.

I en slik tid kommer den danske kulturforskeren Uffe Østergårds informasjonsrike, tankevekkende og delvis provoserende bok «Europa - Identitet og identitetspolitik» som bestilt av euroen selv.

Hva er Europa?

Østergårds primære interesse er å undersøke hva den ofte påberopte europeiske identiteten består i, og hvordan den kommer til uttrykk på en rekke konkrete områder. I 1992 ga Østergård ut boka «Europas ansikter» og uttalte seg blant annet i et intervju her i avisa om de ulike tradisjoner og kulturer som Europa rommet.

Nå, seks år seinere, drøfter han de felles tradisjoner og den homogene gehalten i Europas kultur, og viser hvordan de ulike nasjoner har forvaltet denne fellesarven på ulike måter.

Østergård har skrevet boka i skyggen av diskusjonen om Amsterdam-traktaten, en traktat som betyr at EU er på vei mot en ny grunnlov med innslag av større overstatlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens diskusjonen i Danmark fram mot folkeavstemningen var heftig, vedtok den svenske Riksdagen i stillhet traktaten uten å spørre folket til råds, mens den i Norge ikke var diskutert i det hele.

Araberne

Hva er Europas identitet, spør Østergård, og drøfter og undersøker spørsmålet. Tradisjonelt er vi vant med å slå fast at røttene til den europeiske sivilisasjon består av arven fra antikken, den kristne religion og den kulturelle og vitenskapelige vårløsningen i renessansen. Også rasjonaliteten, troen på vitenskapen og den kapitalistiske egennytte og drivkraft er også særegne europeiske egenskaper.

Langt på vei er dette riktig, men glem ikke den arabiske og muslimske arv, og den bysantiske impuls, sier Østergård.

Kanskje er det mest særpregete ved europeiske identitet de mange nasjonalstater. Det er med andre ord det oppsplittede politiske bilde som danner Europas ansikt. Mangelen på universalitet og enhet er derfor verdensdelens fremste varemerke.

Den suverene territorialstat ble anerkjent som grunnleggende enhet i Europa alt ved fredsslutningen etter trettiårskrigen i Westfalen i 1648. Samtidig knesatte partene den gang også prinsippet om maktbalanse mellom rivaliserende territorialstater som fundamentet for den europeiske sivilisasjon. EU kan faktisk betraktes som det mest ambisiøse forsøket på å bringe denne balansen under endelig kontroll. Likevel lever vi ennå i den westfalske epoke, sier Østergård.

Europeisk fordom?

Fraværet av et sentralstyrt imperium førte til at territorialstatene kunne fortsette å utvikle seg. I løpet av den industrialistiske, kapitalistiske og imperialistiske periode i forrige århundre festnet de seg innad og utviklet seg til nasjonalstater. Nasjonsbyggingen ble et delvis bevisst ideologisk program som styrket den indre struktur i enkeltstatene. Denne prosessen fortsatte i vårt eget århundre. En av de statene som for eksempel gjennomgikk en slik prosess i vårt århundre, var Tyrkia, som i ny nasjonal drakt av fransk støpning sto opp som et gjenferd fra graven til det osmanske rike.

Men overlevde forestillinger om osmansk despoti førte til at de kristne europeiske stater så, og ser, med inngrodd skepsis på den nye kloningen og kvier seg for å ta den opp som medlem i Den europeiske union. Mistroen mot den muslimske identitet er kanskje også en del av den europeiske identitet?

Norsk dumhet?

Uffe Østergårds bok er en sann gullgruve av informasjon både om dagens realitetet og om de historiske røtter. Ofte egger han til indignasjon og motsigelse. Original og høyst kontroversiell er også hans påstand om at EU slett ikke er en organisasjon som tar sikte på å avvikle nasjonalstatene, men tvert imot har til hensikt å bevare og revitalisere dem!

Verdien i det europeiske er faktisk statenes suverenitet, sier Østergård, men suvereniteten må avbalanseres for at de ikke skal gå under i en eksistenskamp. Europa opprettholder med andre ord sin identitet nettopp gjennom spenningen mellom det nasjonale og det overnasjonale, og er avhengig av at prosessen aldri avsluttes!

Hva så med demokratiets krise i Europa? Uffe Østergård er ikke særlig bekymret for det, men viser via en annen dansk historiker til Norge som det mest avskrekkende eksempel på demokratisk underskudd. Han hevder blant annet at Norge overtar hele settet av EUs regler og direktiver uten noen som helst politisk, dvs. demokratisk, debatt. «Men det resultat,» skriver han, «at EU overhodet ikke diskuteres i Norge, hvilket kan føles som en stor behagelighed. Men er til ubotelig skade for det norske demokrati.»