IKKE KONTROLL: EU virket ikke godt nok forberedt på krisene som også er en del av globaliseringen. Da er det ikke underlig at mange briter ønsket seg tilbake inn i det hånterlige og nasjonale. Foto: TNS /Sipa/NTB Scanpix
IKKE KONTROLL: EU virket ikke godt nok forberedt på krisene som også er en del av globaliseringen. Da er det ikke underlig at mange briter ønsket seg tilbake inn i det hånterlige og nasjonale. Foto: TNS /Sipa/NTB ScanpixVis mer

Europeerne krøller seg innover i det nasjonale

Å få verden tettere på kan være både løfterikt og nifst. Særlig hvis det ikke virker som om noen holder hardt nok i rattet.

Kommentar

Et av mange forsøk på forklaring på britenes ja til utmelding av EU, går ut på at resultatet var en reaksjon mot globalisering som sådan; selve den eksplosive åpningsprosessen som skjøt fart da Berlinmuren falt, og som akselererte ytterligere med nedbyggingen av de europeiske grensene og boomen i kommunikasjonsteknologi. The Guardians økonomiredaktør Larry Elliot peker på hvordan EU ikke har klart å beskytte borgerne tilstrekkelig mot den mest rovdyraktige kapitalistiske utfoldelsen som fulgte.

Når land og verdensdeler bindes sammen og terskler bygges ned, beredes også grunnen for store bølger, for ras av hendelser, som det ikke virker som om noen har kontroll med. Ansvaret for finanskrisen og flyktningkrisen kan ikke legges for EUs føtter. Men i sin ekspanderende optimisme syntes ikke unionen å ha forberedt seg godt nok på hva de skulle gjøre når ikke bare varer og arbeidstagere, men også økonomiske problemer og dødbringende ideologier rutsjet over de gamle landegrensene.

Konsekvensen er at mange søker seg innover i det fortrolige og nasjonale, og får et ønske om å krølle seg sammen, som pinnsvin med piggene utover; om å høre til en liten flekk av land som virker som om den kan beherskes og kontrolleres. Hvilken grad av kontroll som er mulig, ble kraftig oversolgt under valgkampen i Storbritannia, og en del av den nye nasjonalismen er mørk og rasistisk - men det er ikke vanskelig å se hvor ønsket kommer fra.

Seriøse politikere som vil stanse den panikkfremkallende populismen som brer om seg i mange vestlige land, og de anklagende pekefingrene mot alle som har noe fremmed ved seg, må finne et botemiddel mot maktesløsheten. De siste årene har den europeiske middelklassen krympet. I Storbritannia er den sosiale mobiliteten svakere nå enn på syttitallet. Det er mange som ikke har vært bevisst på godene EU har ført med seg, men som er uhyre oppmerksomme på problemene unionen ikke har klart å løse - som ønsker seg økonomisk medgang og kulturell stabilitet, og synes de har fått det motsatte.

En del av uroen i luften er en konsekvens av selve moderniteten. I 1982 skrev filosofen Marshall Berman om hvordan oppløsningen av institusjoner og normer som pleide å legge begrensninger på borgernes liv, også kunne bidra til å skape en ny anspenthet.

«Jeg snakker om den utbredte og ofte desperate frykten for frihet som moderniteten åpner for alle individer, og ønsket om å flykte fra friheten», skrev Berman. «Å være moderne er å befinne seg i et miljø som lover oss eventyr, makt, glede, vekst, forvandlingen av oss selv og av verden - og som samtidig truer med å ødelegge alt vi har, alt vi vet, alt vi er».

Kanskje er det denne frykten som har kostet de unge og uredde britene mulighetene den åpne porten til Europa kunne gitt dem. Det gjør det desto mer maktpåliggende å finne bedre løsninger for den delen av frykten som er berettiget, og bedre forklaringer på hvorfor den som ikke er berettiget, bør dempes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook