Priviligerte: Gjennom havrettstraktater er kontinentalsokkelen delt på en måte som begunstiger nordmenn. Delingen kunne vært annerledes, og den kan endres med nye globale maktforhold, skriver UiO-professoren. Foto: SSokolov / Shutterstock / NTB scanpix
Priviligerte: Gjennom havrettstraktater er kontinentalsokkelen delt på en måte som begunstiger nordmenn. Delingen kunne vært annerledes, og den kan endres med nye globale maktforhold, skriver UiO-professoren. Foto: SSokolov / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Debatt: Globalisering

Europeisk integrasjon er vår tids franske revolusjon

Norsk olje bidrar til global oppvarming som ødelegger livsgrunnlaget for både dyr og mennesker. Likevel krever vi å få gjøre som vi vil med oljen.

Meninger
PROFESSOR: Erik Oddvar Eriksen, Universitetet i Oslo.
PROFESSOR: Erik Oddvar Eriksen, Universitetet i Oslo. Vis mer

Globaliseringen har gjort verden mindre og landene rikere. Globalisering gir assosiasjoner til liberalisering, avregulering og frie kapitalbevegelser; til reduksjon av transport- og kommunikasjonsrestriksjoner. Vi hører ofte historien om hvordan tid og rom komprimeres og hvordan informasjonsflyten gjør oss til «verdens borgere».

Når all informasjon bare er et tastetrykk unna, kan vi ikke lenger unnskylde oss med at vi ikke vet.

Vi vet nå at andres ulykke og elendighet ikke kun har lokale årsaker. At for eksempel dagens flyktningstrømmer henger sammen med kolonitida. Skyld gir opphav til ansvar og man kan bare forbauses over at Storbritannia, som brutalt koloniserte halve verden og var med på invasjonen av Irak, nå tar imot svært få flyktninger og vil stenge grensene mot kontinentet.

Men la oss snakke om oss selv, vi har nok av moralske paradokser å ta av. Nordmenn var med på slavehandel, sendte norske jøder til konsentrasjonsleirer og lurer unna penger i skatteparadiser. Norge er en stor våpeneksportør, deltar i kriger, investerer i inhumane våpen gjennom oljefondet og har tjent seg rik på oljeproduksjon. Norsk olje bidrar til global oppvarming som ødelegger livsgrunnlaget for både dyr og mennesker. Likevel krever vi å få gjøre som vi vil med oljen.

Brasil derimot skal ikke få gjøre som de vil med regnskogen. Norge betaler andre land for å la være å hugge ned regnskogen, men vil selv fortsette med å selge olje og gjennom oljefondet investere i kullproduksjon. Her har vi å gjøre med dobbeltmoral, med strukturell urettferdighet og berikelse på andres bekostning.

Norge bidro i krigen i Afghanistan, var med på å bombe Libya og våre nærmeste allierte knuste den irakiske staten. Resultat ser vi daglig i økte flyktningstrømmer og i de tragedier som utspiller seg i leire i Hellas og på overfylte båter i Middelhavet. Til tross for søke- og redningsaksjoner forsvant mer enn 4600 mennesker i fjor etter å ha forlatt Nord-Afrika og Tyrkia. Norge var med på å ødelegge Libyas infrastruktur. Norge er medskyldig, men sender flyktninger tilbake til Afghanistan.

Når våre handlinger har konsekvenser for andres interesser – for deres frihet, liv og helse – har vi ansvar. Men ledende regjeringsmedlemmer skryter av å ha ett av Europas strengeste asyl- og innvandringsregimer, og kommer unna med det. Og det i verdens rikeste land som gjerne soler seg i glansen av Nansen.

Tyskland tar flere asylsøknader enn alle de 27 andre EU-medlemmene til sammen. Sammen med Sverige gjør de sin del av jobben. De er Europas moralske stormakter. Likevel er omkvedet her til lands at Sverige ikke har «tatt debatten» og at Angela Merkel må ta frykten og dermed innvandringsmotstanderne på alvor (Aftenpostens leder 23. desember i fjor).

Her rettes baker for smed og her omkalfatres verdiskjemaene i den nasjonalstatlige egoismens tjeneste. Medienes rolle er å drive opplysning, avkle makten, slå ned på urett mot individer og grupper og å dempe frykt – ikke gjøre det motsatte. Som Roosevelt sa, er det frykten for frykten som er problemet.

Det er noe merkelig med dette å sette seg på sin høye hest og dele ut karakterer og råd til andre uten å se «bjelken i sitt eget øye». Mange her til lands har med avsky merket seg rasisme og fremmedfrykt som årsak til Trumps seier og Brexit.

Men hva med norsk EU-motstand, er vi sikre på hva den egentlig bunner i? Her til lands er det vanlig å snakke om godhjertet nasjonalisme, men nasjonalisme er nasjonalisme, den setter en nasjon opp mot andre.

Europeisk integrasjon er vår tids franske revolusjon. Som den satte dagsordenen for demokrati og moderne politikk ved å bringe aristokratiske herredømmeformer til ende, setter EU nasjonalismen og brunskjortene på plass og søker å komme i politisk inngrep med globaliseringen ved å etablere transnasjonalt demokrati. Her foregår en verdikamp med steile fronter.

Nasjonalstatene har avgitt makt for å sikre fred og samarbeid. Men dette er et faktum som har vanskelig for å synke inn.

Det såkalte populistiske opprøret mot elitene reflekterer ønsket om å gjenskape en tilstand med suverene (og rene) nasjonalstater. Det er mange folkevalgte som har fått seg et sannhetens øyeblikk når de skulle fatte beslutninger og oppdaget hvor mye suverenitet som er avgitt og hvor liten handlingskapasiteten er.

I en kompleks verden, hvor alt henger sammen med alt, er statene bare suverene i den grad de klarer å samarbeide med andre.

I Europa har denne type samarbeid gjort at borgerne ikke lenger kun er medlem av en nasjonalstat, men også av EU og det internasjonale rettssamfunn. Her kan en snakke om «delt suverenitet» ettersom borgerne er medlemmer av to fellesskap på samme tid – av en medlemsstat og av EU – hvor det ikke er snakk om et over-/underordningsforhold.

Fra en situasjon med bare nominell selvbestemmelse, men med stadig mindre reell selvbestemmelse, har statene og borgerne i Europa oppnådd å få en rett til medbestemmelse og dermed økt innflytelse over egen dagsorden.

For nordmenn burde det være innlysende hvor maktesløs en er alene og hvor avhengig man er av et velorganisert internasjonalt samfunn. Norge har i realiteten fått sine fiske- og oljeressurser fra det internasjonale samfunn. Gjennom havrettstraktater er kontinentalsokkelen delt på en måte som begunstiger nordmenn.

Delingen kunne vært annerledes, og den kan endres med nye globale maktforhold. Likevel fortsetter vi å være politisk gratispassasjer på den europeiske integrasjonsprosessen.

Norge, som verdens rikeste land, med en åpen økonomi og avhengig av frihandel har beriket seg på globaliseringen, men vil ikke gi opp sine særfordeler. Norge vil ha frihandel for fisk og olje, aluminium og gjødsel, men krever å kunne beskytte norsk landbruk fra internasjonal konkurranse. Gjennom EØS-avtalen har vi behendig unndratt landbruket og kan opprettholde høye importrestriksjoner på matvarer.

Det er ikke bare utfordrende å leve med moralske paradokser, det er også risikabelt. Vi kan miste venner og bli møtt med motreaksjoner. En får bare håpe at den påbegynte konstitusjonaliseringen av verdenssamfunnet lykkes.

Gjennom institusjonaliseringen av overnasjonale beslutningsorganer og rettsstrukturer vil moralske forpliktelser omgjøres til rettslige, og ingen skal kunne unndra seg sitt ansvar.