Europeisk religionspolitikk

NOEN LØFTET VEL på øyebrynet i sommer da generalsekretæren i Human-Etisk Forbund på prinsipielt menneskerettslig grunnlag forsvarte Den norske kirke og andre trossamfunns rett til å diskriminere homofile ved ansettelser i visse stillinger. Også en FrP-representants utspill nylig om at trossamfunn som praktiserer kjønnsskiller bør miste det offentlige tilskuddet, skapte reaksjoner. Ellers ser det ut til at den norske debatten om statens forhold til religion primært foregår innad i det nyoppnevnte, offentlige utvalget som har fått frist til 2005 med å gi råd om statskirkeordningens framtid. I Danmark pågår det derimot en høylydt diskusjon om «folkekirken» og dens forhold til staten. Noen vil ha mer frihet for majoritetskirken for at den skal overleve, og de vil ha likestilling mellom trossamfunn. Andre mener brudd med staten vil bety folkekirkens død, og hevder at full statlig livssynsnøytralitet verken er mulig eller ønskelig. Enkelte har tatt til orde for en kommisjon som bør utrede hvordan den danske folkekirkens og andre trossamfunns forhold til staten kan ordnes ved lov slik Grunnloven faktisk foreskriver. I Island har stat/kirkedebatten lignende fronter. I tillegg er det uenighet om man faktisk har en statskirkeordning eller ikke. Biskopen som på fjorårets Kirkemøte påstod at det i praksis kunne sies å være et skille, har møtt kritikk fra flere hold, og slo i årets kirkemøtetale fast at visst har vi en nasjonalkirke i Island. Sverige og Finland har tatt formelle skritt for å tydeliggjøre majoritetskirkens selvstendighet og ønsket om mer likebehandling av minoritetssamfunn. Men i begge land er det fortsatt særskilte lover om den evangelisk-lutherske majoritetskirke (og i Finland i tillegg om den ortodokse kirke). I Sverige er det et omstridt spørsmål om dette samsvarer med de «ändrade relasjonene» mellom stat og kirke som inntrådte i 2000 da Svenska Kyrkan fikk status som selvstendig trossamfunn.

MENS VI I NORDEN drøfter stats- og folkekirkeordningens framtid, blir det tradisjonelt skarpe skillet mellom stat og religion i Frankrike utfordret. I vår ble det for første gang arrangert valg av leder for det franske «Islamsk Råd» som samler de fleste muslimske menigheter i landet og som skal være et dialogorgan mellom myndighetene og de rundt 5 millioner franske muslimene i landet. Staten har etablert rådet, og hadde det administrative ansvaret for valget. I den franske offentlige debatt om nyetableringen er det flere som har hevdet at denne form for initiativ og aktivitet fra myndighetenes side ikke samsvarer med de tradisjonelle franske prinsipper om en sekulær stat. Mange muslimer mener også at det er en utidig statlig innblanding i deres anliggende. Myndighetene vurderer også å innføre noe undervisning om de kulturelle sider ved religiøse tradisjoner i lærerutdanningen for den offentlige skole. Begrunnelsen er at dette er nødvendig allmennkunnskap, og at det kan innlemmes i undervisningen i ulike fag der det måtte passe. Denne ideen er et skritt bort fra den lange tradisjonen med at religion er et ikke-tema i fransk offentlig skole. Det mest kontroversielle spørsmålet i Frankrike er likevel hvordan myndighetene skal forholde seg til såkalte «farlige sekter». I 2001 ble det innført en lov som skal begrense deres aktiviteter. Men hva er en «sekt»? Og hvordan definerer man en «farlig sekt»? Graden av isolasjon fra omverdenen har vært foreslått flere steder. Hva da med alle klostre?

DEN RELIGIONSPOLITISKE kursendringen vi for tiden ser i Frankrike med en mer aktiv politikk i forhold til religion og trossamfunn, fører den franske modellen i retning av modeller som er utbredt i andre vesteuropeiske land med tettere kontakt mellom stat og trossamfunn. Kursendringen går dermed i motsatt retning av den nordiske, der tendensen synes å være økt skille mellom stat og kirke. Kanskje vil disse to utviklingslinjene på sikt gjøre det enklere for dem som ønsker en mer enhetlig europeisk religionspolitikk? Det pågående arbeidet med en EU-grunnlov og utvikling innen EU-retten generelt gjør denne problemstillingen aktuell. I arbeidet med ny EU-grunnlov er det også blitt understreket at landenes nasjonale ordninger for forholdet mellom stat og religion skal respekteres innenfor rammene av religions- og livssynsfrihet som menneskerettighet. Men det er store forskjeller i hvordan denne rettigheten skal tolkes. Den tradisjonelle franske oppfatningen er at religion hører til i det private liv og ikke i offentlige institusjoner. Dette er begrunnelsen for det omstridte forbudet ved en del offentlige skoler mot at muslimske jenter går med skaut («hijab»). Også denne praksisen er i endring på lokalplanet, der en rekke skoler har åpnet for at elevene får bære slike hodeplagg. Nylig ble imidlertid to søstre utvist fra skolen de gikk på, fordi de etter å ha konvertert til islam, begynte å gå med skaut på skolen. Debatten om slike hodeplagg har faktisk bidratt til at Frankrikes president har nedsatte en kommisjon som skal utrede hvordan den franske sekulære staten («l,ètat laïque») kan reddes...

LIKELEDES ER DETi Tyskland stadige avisoppslag og innlegg om hvorvidt muslimske jenter og lærere skal kunne gå med skaut i den offentlige skolen. Barneskolelæreren Fereshda Ludin har nettopp vunnet en foreløpig seier i tysk høyesterett, som mente at det per i dag ikke finnes noen lovhjemmel for å forby henne det. Den tyske religionspolitikken har hittil lagt vekt på prinsippet om likebehandling. Et lovforbud mot at lærere bærer skaut fordi det er et for klart religiøst symbol og som ikke følges opp av et tilsvarende forbud mot for eksempel å bære kors rundt halsen, ville være et klart skritt bort fra denne linjen. Tyskland har som Frankrike en grunnlovsbestemmelse om skille mellom stat og kirke. Men lovgivningen legger ellers opp til nært samarbeid mellom ulike trossamfunn og offentlige myndigheter på delstatsnivå. Dessuten viser den tyske grunnloven til innbyggernes ansvar «overfor Gud og mennesker». Slik skiller den tyske ordningen seg klart fra den franske, tradisjonelt mer sekulære linjen. De ulike religionspolitiske linjene kommer ikke minst til uttrykk når tyske og franske representanter står steilt mot hverandre i debatten om hvorvidt «Gud» og «kristendommen» skal ha en særskilt plass i den nye EU-grunnloven eller ei. I det foreløpige utkastet til grunnlov er det lagt inn et forsøk på kompromiss, der en henviser til den betydning «Europas religiøse, kulturelle og moralske arv» har og har hatt for utvikling av verdigrunnlaget. De kontinentale debattene om trosfrihetens rekkevidde kan gi innspill til våre hjemlige diskusjoner om religionspolitiske ordninger. Erfaringene fra Tyskland og Frankrike viser at selv i land som ikke har statskirkeordning, så forholder myndighetene seg til religion på ulike måter. Vel så viktig som diskusjonen om vi skal videreføre statskirkeordningen, er det derfor å drøfte hva slags religionspolitikk som eventuelt skal erstatte denne ordningen.