Europeisk solidaritet

Flyktningkrisa ser ut som eurokrisa snudd på hodet. Nå ber Tyskland om den solidariteten som Hellas ikke fikk.

Kommentar

Samhold og solidaritet er hedersord som er en del av det ideologiske grunnlaget for Den Europeiske Unionen (EU) - et fellesmarked, et fellesskap, en union i navnet etter hvert som samarbeidet har utviklet seg. Men når man ser på de opprivende maktkampene innad i EU gjennom mange år er ikke samhold og solidaritet de ordene som først faller inn i tankene. Aldri har det vel vært så dyp splid og så lite solidaritet mellom medlemslandene.

I realpolitikken er det vanskelig for så mange land å enes, og når krisene kommer tenker de 28 først på sitt eget beste. Da er det medlemslandene som tar hovedrollen, ikke de felles politiske EU-institusjonene.

Da eurokrisa slo ut i lys lue var det Tyskland, med den klart største økonomien, som fikk gjennom sin økonomiske politikk. Dette var ei gjeldskrise utløst av uansvarlige budsjettunderskudd i de gjeldstyngede landene, ifølge Berlin. Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland måtte gjennomgå drakoniske innsparinger, med økonomisk tilbakegang, stigende arbeidsledighet og sosiale kriser som følge.

Gjeldsslavene i sør ba om europeisk solidaritet. Men de måtte spare seg til fant for å motta hjelp fra EU. Flere økonomer og noen politiske ledere foreslo å utstede gjensidige gjeldsbrev, der landene sammen garanterte for hverandres gjeld for å holde rentene nede. Men det ville bare fjerne presset på kriselandene for å gjennomføre nødvendige reformer, mistenkte forbundskansler Angela Merkel og særlig finansminister Wolfgang Schäuble i Tyskland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hellas trengte åpenbart store reformer. Men landet tapte en firedel av sin økonomi med hestekuren. EU reddet derimot uansvarlige franske og tyske banker ved å overta deres utlån til Hellas.

Det er de mest gjeldstyngende landene i EU, Hellas og Italia, som mottar de største strømmene av flyktninger. Og EU har bare i liten grad hjulpet dem. For å få andre land til å dele ansvaret, og fordi noe annet er nesten umulig, har greske og italienske myndigheter vinket flyktningene videre til andre land. EU har truet med å midlertidig utelukke Hellas fra Schengen-samarbeidet om åpne grenser. Hellas har ikke landgrense til andre Schengen-land, så det er egentlig meningsløst.

Hellas i full krise er ute av stand til å håndtere alle flyktningene hvis de stenges inne der. Landet vil ikke bli «et lager for sjeler», sier den greske statsministeren, Alexis Tsipras. Han truet med å legge ned veto mot innrømmelsene til Storbritannia på siste toppmøte, hvis EU ikke garanterer å fordele byrdene, og han truer med veto også på toppmøtet om flyktningene i mars.

Nå er det Merkel som ber om europeisk solidaritet. Det største antallet av flyktninger vil til de rike landene i nord, særlig Tyskland og Sverige. Da kaller Ungarns statsminister, Viktor Orbán, som har bygd gjerder på grensa, dette for et «tysk problem».

Tyskland ber andre land om å ta sin «rettferdige andel» av strømmen. EU-kommisjonen har forsøkt å få vedtatt en fordelingsnøkkel, både for de flyktningene som allerede er i Hellas og Italia, og også til varig bruk når det kommer mange til EU for å søke asyl. Men det har vært liten vilje til å vedta en felles politikk. Landene stenger i stedet sine grenser og velter dermed byrdene, her altså flyktningene, over til naboene, sammen med skylda for de oppståtte vanskene. Både Schengen-samarbeidet og Dublin-avtalene om asylsøkere er delvis satt ut av kraft. Neste strid om flyktningene kommer på toppmøtet i mars.

På det siste toppmøtet i EU måtte de 28 stats- og regjeringssjefene slåss om hvilke særrettigheter Storbritannia skal gis. Fra før av er ikke britene med på Schengen, euro og justis- og politisamarbeidet. Den britiske statsministeren, David Cameron, fikk delvis lov til å frata arbeidsinnvandrere fra andre EU-land, såkalte «polske rørleggere», noen sosiale goder. Etter Camerons syn skal fellesmarkedets friheter gjelde for britiske selskaper - kapital, varer og tjenester - i Polen, men ikke for polske arbeidere i øyriket.

Ulike politiske «fortellinger», virkelighetsoppfatninger, har slått rot i landene, uten at lederne har tatt til motmæle. Tyskerne mener de hjalp Hellas uten å få annet enn ukvemsord til takk. Grekerne sier tyskerne kjørte deres land på dunken og bidro dermed til å gjøre staten ute av stand til å håndtere flyktningene. Britene vil ha et EU «à la carte» hvor de kan plukke fordeler og avvise plikter, mener man i Frankrike. For britene er EU et uhyre som griper inn i deres demokrati og østeuropeiske arbeidsinnvandrere er «velferdsturister».

Når ikke EU finner felles løsninger på felles kriser, vinner de nasjonalistiske kreftene på ytre høyre fram med si fortelling om EU som rota til alle plager.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook