Jean Claude Juncker briljerte ikke i sin siste årstale som president for EU-kommisjonen om tilstanden i den Europeiske Unionen forrige uke. Men han tok oss nøkternt gjennom utviklingen og utfordringene det europeiske fellesskapet har vært gjennom siden han tok over i 2014. På hans vakt har EU opplevd migrasjonspress, utmelding av et medlemsland og fremveksten av ekstremistiske partier på begge sider av politikken.

Mellom linjene lå det innrømmelser om unionens imperfeksjoner, og hva som bør gjøres videre. Særlig fikk forslaget om å styrke EUs yttergrenser med 10 000 grensevakter oppmerksomhet, som sammen med en styrking av byrået for håndtering av asyl, skal bidra til å stoppe og raskere retur av ulovlige migranter.

Den norske regjeringen, og særlig ett av regjeringspartiene, tar gjerne æren for at den store migrasjonen stoppet opp i 2016, men det var først etter at EU hadde tatt grep som også ga effekt på tilstrømmingen i Norge. Migrasjon fortsetter likevel å være en hodepine for EU, fordi asyl og innvandring ligger innenfor medlemslandene selvråderett, og landene har en så ulik tilnærming til og fordeling av flyktninger som de har nå.