Europeisk utdanningspolitikk

I DAG MØTES

Europas utdanningsministre i Oslo. Norge er vertskap for den åttende ministerkonferansen for utdanningsministrene i Europa, og konferansen arrangeres i et samarbeid med EU-kommisjonen og det irske formannskapet i EU. Konferansen er historisk på to måter: Det er første gang utdanningsministrene møtes etter EUs utvidelse 1. mai. Og det er første gang en slik ministerkonferanse arrangeres i Norge overhodet.

Det føres ingen felles, overnasjonal EU-politikk innen utdanning og forskning. Samarbeidet er basert på frivillig oppfølging og koordinering mellom landene. Derfor er det også mulig for Norge, i likhet med andre land som ikke er medlem av EU, å være med på praktisk talt alt som skjer på disse områdene i EU. Det er også, målt i kroner, det desidert største samarbeidsområdet innenfor EØS-avtalen. Norge har for eksempel deltatt i EUs utdanningsprogrammer i 10 år, og vi deltar fullt ut i EUs rammeprogrammer for forskning.

I DE SENERE ÅR

har utdanningssamarbeidet i EU og Europa skutt fart. 40 land deltar nå i samarbeidet for å skape et europeisk rom for høyere utdanning. Norge sitter for tiden i førersetet for den såkalte Bologna-prosessen, som bl.a. har som mål å harmonisere gradssystemene og lette mobiliteten over landegrensene for studenter og forskere. Utdanning og forskning står dessuten svært sentralt i Lisboa-strategien fra 2000, som har som mål å gjøre EU til verdens mest kunnskapsbaserte og konkurransedyktige region i verden innen 2010. Strategien er basert på bærekraftig økonomisk vekst, flere og bedre jobber, og sosial utjevning. Utdanningsministrene i EU har senere vedtatt tre sentrale mål for utdanningssystemene frem mot 2010:

Å forbedre kvaliteten og effektiviteten i utdannings- og opplæringssystemene - som bl.a. dreier seg om bedre lærerutdanning, økt rekruttering til realfag, satsing på IKT og ferdigheter for å møte kunnskapssamfunnet.

Å gjøre det lettere for alle å få tilgang til utdanning og opplæring hele livet, dvs. å legge til rette for livslang læring.

Å åpne utdannings- og opplæringssystemene mot omverdenen, der «omverdenen» er alt fra det lokale arbeidsliv til andre land. Da Danmark hadde formannskapet i EU høsten 2002 ble det for eksempel tatt initiativ til å forsterke samarbeidet om yrkesutdanning i Europa. Målet er at det skal bli lettere å tilegne seg og få anerkjennelse for yrkeskompetanse i andre land. I dag er det lettere for en som er universitetsutdannet i Norge å forklare og få anerkjennelse for sin utdanning i andre europeiske land enn det er for en som har fagbrev, og slik bør det ikke være.

EFTA-LANDENE

har vedtatt en handlingsplan for å følge opp Lisboa-strategien og knytte seg så nært opp til denne som mulig. Norge deltar bl.a. i alle de arbeidsgrupper EU har nedsatt for å følge opp de ulike målene. Ministerkonferansene brukes til å drøfte spesielle problemstillinger, gjøre opp status, utveksle erfaringer og lære av hverandre. Tema for konferansen i Oslo er livslang læring - et område der Norge lenge har fått mye positiv oppmerksomhet i Europa. Under toppmøtet i mars 2004 ble det vedtatt at alle land skal utarbeide nasjonale strategier for livslang læring innen 2006. Norge har hatt sin strategi siden 1999, den er positivt evaluert av OECD, og vi har allerede igangsatt arbeidet med å videreutvikle strategien i samarbeid med partene i arbeidslivet. Norge og Danmark er antagelig de eneste landene som så langt har eksperimentert med å utvikle nasjonale «kompetanseregnskaper», og disse vil bli presentert og diskutert på konferansen.

Norge har, etter min vurdering, stor nytte av samarbeidet med EU. Alt er ikke etter vår smak, og alt går ikke på skinner, men det krever en stor porsjon ignoranse for ikke å lære noe som vi også kan ha nytte av i Norge. Grunnleggende sett har alle land - rike som fattige - mange av de samme utfordringene: Vi ønsker å tilby alle den best tenkelige utdanning. Men vi greier det ikke alltid, og vi greier det ikke for alle. Da har vi gjensidig nytte av å lytte til hverandres erfaringer og ideer.

MEN EU HAR MYE Å GJØRE,

spesielt etter utvidelsen med 10 nye land. Derfor er det krevende for Norge å tiltrekke seg oppmerksomhet, bli lyttet til og sette dagsorden for samarbeidet mellom landene. Enkelt sagt må vi være interessert for å være interessante, vi må ha en dagsorden for å sette dagsorden, og vi må ha noe å gi for å kunne få noe tilbake. Gjennom å arrangere en av konferansene - og sette et tema på dagsordenen som Norge har gode erfaringer med - gir vi forhåpentligvis et lite bidrag til en bedre utdanning for alle i Europa, samtidig som vi får nye ideer selv.

Den tidligere nederlandske statsministeren, Wim Kok, er av EU utpekt til å lede arbeidet med en «halvveisrapport» for oppfølging av Lisboa-strategien innen utgangen av 2004. Også han kommer til Norge for å dele sine observasjoner så langt, for å lytte til utdanningsministrenes strategier for å nå målene og antagelig også for å «formane» oss til større innsats.

De fleste land i Europa, som nesten alle tilhører den absolutt rikeste del av verden, «misunner» oss våre store ressurser, som vi bl.a. bruker på utdanning. For noen av dem er det vanskelig å forstå at Norge har noen problemer overhodet, og at vi ikke vil være fullt ut integrert i det europeiske fellesskap. Skal man skape noe, må man dele - ikke bare ressurser, men også kunnskap. Jeg er personlig en ihuga EU-tilhenger! Jeg mener vi er en del av Europa, av Europas historie og av Europas fremtid - og at vi derfor også har et medansvar. Jeg mener dessuten at Norge har stor nytte av et tett samarbeid, bl.a. fordi vi kan dra nytte av store programmer og midler til forskning og utdanning og bidra til en forbedring og helt nødvendig internasjonalisering av vårt eget forsknings- og utdanningssystem. Samtidig må vi selvsagt ta konsekvensen av at vi de facto ikke er med når de politiske beslutningene fattes i EU.

FORELØPIG ER DET,

sett med mine øyne, et overkommelig problem på utdanningsområdet. Men gjennom utvidelsen av EU vil Norge være i en annen situasjon. I tillegg er Lisboa-strategien basert på et samarbeid mellom regjeringssjefene i de europeiske land og EU, som sammen staker ut målene for prosessen. Norge er invitert til å delta i oppfølgingen av målene i Lisboa-strategien, men får ikke være med når målene settes og reformuleres. I teorien er vi da frie til å gjøre hva vi vil. I realiteten tror jeg vi blir dømt til å kopiere EU så godt vi kan. Jeg har i hvert fall til gode å treffe en eneste skoleelev, student eller forsker som ikke synes det er rimelig at han og hun skal kunne reise, studere, arbeide og forske der de vil - og at den utdanningen de har skaffet seg, bør bli forstått og anerkjent der de kommer.