MENNESKER I NØD: En flyktning gråter mens hun venter med andre for å returneres til Libya. Hani Amara / Reuters / NTB Scanpix
MENNESKER I NØD: En flyktning gråter mens hun venter med andre for å returneres til Libya. Hani Amara / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Asylpolitikk:

Europeiske ledere betaler for lidelsen i Libya

Norge og EU har nå de facto overlatt sin grensepolitikk til den libyske kystvakten og bevæpnede militsgrupper.

Meninger

I dag sender vi i Leger Uten Grenser et åpent brev til den politiske ledelsen i Norge, Sveits og alle EUs medlemsland for å rope varsku om en politisk falitt som skaper menneskelig lidelse.

Tusenvis av mennesker som befinner seg i Libya har nå mistet muligheten til å ta seg over havet eller til å frivillig vende hjem. De blir vilkårlig og urettmessig fengslet i et nettverk av interneringssentre for migranter. Men disse menneskene er ikke kriminelle. De har ikke blitt anklaget for noe. De er fanget uten tilgang til advokat eller helt grunnleggende rettsprosesser. De blir brukt som en brikke i et skittent politisk spill, og utnyttet som en inntektskilde av menneskesmuglere.

Nedgangen i antallet som drar fra den libyske kysten blir av noen hyllet som en suksess fordi færre risikerer drukningsdøden. Men når vi vet at det ikke er fordi smuglernettverkene har blitt knust, men tvert imot fordi Europa nå kynisk medvirker til å opprettholde det, er det ingen grunn til jubel.

Leger Uten Grenser har i over et år gitt helsehjelp i de 16 interneringssentre vi har fått tilgang på. Vi vet det finnes mange flere. Vi vet at menneskene blir fengslet i mørke, skitne rom uten ventilasjon hvor de lever oppå hverandre. Kvinner blir voldtatt, for så å bli tvunget til å ringe hjem til familien for løsepenger. Vi får rapporter om gjengvoldtekter hvor gravide blir tatt først. Selv voksne blir akutt underernærte. Alvorlig syke blir ikke overført til sykehus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Situasjonen for migranter og flyktninger i dagens Libya burde sjokkere europeiske ledere. Men isteden finansierer EU og deres samarbeidspartnere systemet. Norge og EU har nå de facto overlatt sin grensepolitikk til den libyske kystvakten og bevæpnede militsgrupper. Italia betaler store summer til én av fire militsgrupper i Libya for at de skal stanse mennesker som ønsker å flykte over havet. Denne libyske kystvakten returnerer dem til vold, tortur og mangel på mat, vann og helsehjelp.

Årsaken er at dagens europeisk politikk er skrevet utelukkende med ett mål for øye: å holde mennesker ute av Europa. Dette er ”løsningen” på Europas ”flyktningproblem”. Denne strutsepolitikken har nå ført til at våre politiske ledere finansierer et kriminelt system. Kostnaden betales av sårbare barn, menn og kvinner som er fanget i disse veldokumenterte marerittsentrene i Libya. De trenger en vei ut; de må bli gitt muligheten til enten å søke asyl på lovlig måte eller frivillig og trygt vende hjem.

Leger Uten Grenser har blitt skutt på av den såkalte libyske kystvakta. Vi har blitt forsøkt kriminalisert fordi vi redder mennesker på sjøen, og gjentatte ganger grunnløst blitt beskyldt for å samarbeide med menneskesmuglere. Men hvem er det som egentlig samarbeider med kriminelle? De som prøver å redde folk fra drukningsdøden eller de som muliggjør og betaler for å opprettholde et system hvor mennesker er en handelsvare?

Libya er det siste eksempelet på en råtten europeisk migrasjonspolitikk som går flere år tilbake i tid, hvor hovedmålet er å holde mennesker ute av syne og ute av sinn. Vi har sett det i EU/Tyrkia-avtalen fra 2016, vi har sett det i Hellas, i Frankrike, på Balkan og her hjemme. Mur etter mur reises i en voksende trend av stengte grenser og avskrekkingspolitikk. Når alle veier til å søke asyl blir ulovlige tvinges mennesker inn i hendene på de samme smuglerne som europeiske ledere insisterer på å ville knuse.

Leger Uten Grenser legger seg ikke opp i hvor mange mennesker som skal få opphold. Men lovlige og sikre veier til å søke asyl er den eneste måten å respektere mennesker på flukt, opprettholde grensekontrollen samtidig som man forhindrer de perverse insentivene som får markedet for menneskesmugling til å blomstre.

Bærekraftige løsninger tar tid, men i mellomtiden haster det med å bedre forholdene i de libyske sentrene dramatisk. Vold, tortur og vilkårlig fengsling må stoppe og grunnleggende menneskerettigheter må respekteres slik som tilgang til mat, vann og helsehjelp.

Europeiske og norske ledere kan ikke si de ikke vet hva som foregår i Libya. I deres iver etter å stoppe mennesker fra å komme til Europa, både oppmuntrer og godtar de at de blir ofre for kriminelle nettverk som tjener penger på andres lidelse.

Har Norges myndigheter en mening om det som skjer i Libya? Er de fornøyde med denne ”løsningen” hvor de de facto har outsourcet sin grensekontroll til den libyske kystvakt?

Her er det nødvendig å dra fram det gamle italienske ordtaket: - den som tier samtykker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook