OFFENSIV: EU inngikk en samarbeidsavtale med Ukraina så tidlig som i 1994. Etter det skjedde det knapt noe fra Brussels side. Putin og Russland har derimot vært mer offensive - politisk, økonomisk, og nå også militært. Foto: NTB Scanpix
OFFENSIV: EU inngikk en samarbeidsavtale med Ukraina så tidlig som i 1994. Etter det skjedde det knapt noe fra Brussels side. Putin og Russland har derimot vært mer offensive - politisk, økonomisk, og nå også militært. Foto: NTB ScanpixVis mer

EUs gjeld til Ukraina

Mens EU sto passiv, styrket Russland sin økonomiske og politiske innflytelse over Ukrania. Nå kan det være for sent.

Meninger

EUs første reaksjon på den russiske invasjonen av Krim var — ingenting. Catherine Ashton, lederen for Unionens utenrikspolitikk, varslet fredag i forrige at hun ville arrangere et hastemøte, men først på den andre siden av helgen. Utfallet var en strøm av uttalelser om hvor bekymret EU er, hvor alvorlig krisen er for europeisk sikkerhet, hvor viktig det er med dialog. Eller i klartekst, verken Ashton eller EU aner hvordan de skal svare på krisen.           

Unntaket er tre tomme trusler. Den ene dreier seg om å avbryte forhandlingene om opphevelse av visakravet for reisende mellom EU og Russland. I realiteten har forhandlingene ligget i dødvanne lang tid. Den andre trusselen en mulig utsettelse av toppmøtet mellom Russland og EU til sommeren. Et tema ville ha vært visakravet. Den tredje trusselen er sanksjoner. Den har fått mye oppmerksomhet. Det er ufortjent, det er ingen grunn til å tro at EU vil gjøre noe som demper handelen.

LES OGSÅ DAGENS KRONIKK OM NATO'S VEGRING MOT MAKTBRUK I UKRAINA

Hvis EU gjør det, vil det svake økonomiske oppsvinget i Unionen rammes. Alene en trussel fra Russland om en økning av gassprisene er nok til å sende skjelvinger gjennom børsene. Dette gjelder ikke minst City i London der betydelige russiske investeringer er blitt sluset inn i britisk økonomi. Cameron har annonsert at britene muligvis vil blokkere kontiene til medlemmer av den russiske eliten. Med mindre de er døve, er pengene allerede flyttet til skatteparadiser utenfor Europa. Også Frankrike er mot sanksjoner. De vil altfor lett ramme et fransk-russisk prestisjeprosjekt, nemlig byggingen av to russiske marinefartøy ved et fransk verft. Da avtalen ble undertegnet i 2010, fremhevet både den franske og den russiske presidenten den som et eksempel på hvor langt samarbeidet var kommet på tvers av det gamle jernteppet. Protestene fra de baltiske landene om at fartøyene kunne brukes mot dem, ble blankt avvist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tyskland er heller ingen pådriver for sanksjoner. Avhengigheten av russisk gass er en forklaring, en annen er den voksende tyske eksporten til Russland. Norske næringslivstoppers utbredte vilje til å se gjennom fingrene med kinesiske brudd på menneskerettighetene er intet sammenlignet med det presset som tysk industri nå utøver mot alt som kan hindre handelen. Handlingslammelsen var åpenbar da den tyske forsvarsministeren nylig var i Warszawa. Hennes uttalelser om det som skjedde i Ukraina var så tamme at ellers regjeringslojale Die Welt skrev at Tyskland «hadde blamert seg».

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det er oppsiktsvekkende at ingen av disse lederne har brukt EU som plattform når de har uttalt seg. I stedet har vi sett merkelige konstellasjoner der Obama og Hollande plutselig fremstår som tette allierte, for bare et par dager senere å overgås av Merkel og Cameron. Alt dette bare avbrutt av alarmistiske uttrop fra den svenske utenriksminister Bildt.            

Det burde ha vært annerledes. EUs tidligere leder Barroso sa for et par dager siden at «EU har en stor gjeld til Ukraina». Han vet hva han snakker om ikke minst fordi denne gjelden bygget seg opp i de årene han styrte Unionen. EU inngikk en samarbeidsavtale med Ukraina så tidlig som i 1994. Etter det skjedde det knapt noe fra Brussels side. Sett fra Vesten var uansett det viktigste i forholdet til Ukraina allerede oppnådd. Landet hadde oppgitt sine atomvåpen i bytte mot en avtale der landets sikkerhet var garantert av de andre atommaktene Russland, USA, Storbritannia, Frankrike og Kina.           

I de årene EU var passiv var Russland alt annet. Økonomisk og politisk økte Russland sin innflytelse. Dette skjedde ikke uten kriser, og ofte spilte den russiske flåtebasen på Krim en nøkkelrolle. EU gjorde lite utover å oppfordre til dialog. Hvor mye dialog som lå til grunn for den samarbeidsavtalen som den ukrainske regjeringen avviste, er ikke klart. Men det er lett å glemme nå at det var flere innad i EU som ikke hadde noe imot at Ukraina sa nei. Ukraina var økonomisk bankerott og politisk gjennomkorrupt. At EU så entydig har gitt sin støtte til de nye makthaverne, og dermed slått en strek over at Janukovitsj faktisk var demokratisk valgt, betyr at motstanderne av de nye makthaverne i Kiev neppe vil se på EU som noen nøytral megler. Hva EU nå måtte beslutte seg til vil være for sent og høyst sannsynlig uten synderlig virkning på Russland. Virkningen på EUs medlemsland derimot kan neppe undervurderes. Putin har erklært at han vil forsvare russiske minoriteter i utlandet. For de landene som har mange russisktalende innbyggere, som Estland og Latvia, er det klart at EU ikke tilbyr noen sikkerhet.