EUs glemte kontinent

EU har innledet et frieri til Latin-Amerika for å sikre seg en ny alliert når Kina for alvor blir en kjempe på verdensmarkedet. Bak invitten ligger også de latinamerikanske landenes stadig mer distanserte forhold til USA. Men det går neppe helt slik EU ønsker på toppmøtet som innledes i dag.

FLERTALLET av statslederne i de latinamerikanske landene har meldt sin ankomst til et storstilt toppmøte i Wien mellom EU og Latin-Amerika, inkludert Karibia, som åpner i dag og varer fram til 13. mai. Forventningene er naturlig nok høye, men det går neppe helt slik EU vil. «For EU er Latin-Amerika en naturlig alliert med sterke bånd til Europa både kulturelt og historisk», sa EUs kommissær for eksterne relasjoner, Benita Ferrero-Waldner, i en tale i Mexico i februar. Noen måneder tidligere begynte frieriet til det «forsømte» kontinentet som i tiår har stått i skyggen av Asia. Før jul lanserte EU to nye strategier for henholdsvis Latin-Amerika og Karibia. Formålet er ifølge europakommisjonen å sikre seg en tro alliert i en stadig mer multipolar verden. Håpet er at Latin-Amerika skal stå ved EUs side når Kina reiser seg som en kjempe på verdensmarkedet. Samarbeid på alt fra narkotikasmugling til sosiale reformer og demokratifremming skal gjøre forholdet til Latin-Amerika til mer enn en vaklende handelsforbindelse. De latinamerikanske landenes stadig mer distanserte forhold til USA styrker også EUs ønske om et tettere samarbeid.

EU DELER på mange måter Che Guevara og Simón Bolívars felles drøm om å skape et samlet Latin-Amerika på tvers av landegrensene. Denne drømmen om regional integrasjon lever fortsatt hos mange, også hos Latin-Amerika-ekspertene i kommisjonen. Men mangelen på felles preferanser og målsettinger gjør regionen til en vanskelig handelspartner for EU. Og når majoriteten av latinamerikanske industribyer kun har togforbindelse til nærmeste havn og ikke til nærmeste store by i nabolandet er problemene med regional integrasjon formidabele. Men drømmen om et samlet Latin-Amerika svinner hen i takt med landenes sprikende politikk. Et illustrerende eksempel er forholdet til USA: Uruguay inngikk nylig en samarbeidsavtale med USA, mens forholdet er på frysepunktet i land som Bolivia og Venezuela. Et annet eksempel er den gunstige sukkeravtalen med EU: De fleste sukkerproduserende land protesterer over endringene der landene inntil november i fjor fikk selge sukker til dobbel verdensmarkedspris. Brasil, som selger til ordinær pris, mener at EU ikke gikk langt nok. Og mens en venstrebølge feier over land som Chile, Peru og Bolivia, har samtlige sentralamerikanske land styresett som bærer med seg en forhistorie preget av militærregimer og diktatur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1994 KOM IDEEN om å skape verdens største frihandelsområde mellom EU og Mercosur (Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay) med omkring 680 millioner mennesker. Siden høsten 2004 har forhandlingene ligget på is. Og nå like før partene samles til forhandlingsbordet er én ting sikkert: Det blir foreløpig ingen frihandelsavtale mellom EU og Mercosur. Heller ikke mellom EU og Andes-fellesskapet (Bolivia, Peru, Colombia og Ecuador) eller mellom EU og Sentral-Amerika. Stillstanden i WTO-forhandlingsrunden har satt en stopper for det. «EU har bare en lomme», sa Eneko Landáburu, høyeste embetsmann i generaldirektoratet for eksterne relasjoner, under et seminar i tenketanken European Policy Centre. EU vil ikke først gi fra bukselomma i Mercosur-forhandlingene for så å gi det de har igjen i jakkelomma i WTO-runden. Det er mye som skal klaffe for å få til en løsning i løpet av dette året. Venezuelas president Hugo Chávez må bestemme seg for hvilken organisasjon han vil at landet skal tilhøre. I slutten av april meldte han Venezuela ut av Andes-felleskapet og vil isteden inn i Mercosur. Så er det landbruket. Som den profilerte journalisten Monica Yanakiew i den brasilianske avisa El Globo sa det: «Forhandlingene kan gå bra en stund. Men historisk sett, hver gang de setter seg ned for å snakke om landbruk, bryter de sammen».

MERCOSUR FÅR PÅ pukkelen av kommisjonen for å mangle langsiktige handlingsplaner og for å ha statsledere blottet for visjoner. Mercosur trenger sårt å bedre ryktet sitt for å vinne kampen om vestlige investeringene. Toppmøtet kunne blitt gjennombruddet for en frihandelsavtale. Men mens Mercosur-landene irriterer seg grønne over at EU hardnakket venter på et WTO-resultat, gjentar Kommisjonen at den fremdeles kun har én lomme. Forståelig nok får de mislykkede Mercosur-forhandlingene mye av skylda for at det hersker pessimisme i forkant av toppmøtet. Nå viser det seg at samarbeidet kan ta en ny og mer sosialpolitisk retning. Når frihandelsavtalene ikke er innen rekkevidde, har Kommisjonen blitt nødt til å tenke nytt, og «myke» politikkområder som sosial utjevning og velferd, ikke-diskriminering, menneskerettigheter, kriminalitetsbekjempelse, demokratifremming og politisk stabilitet blitt satt på dagsorden. På disse områdene er EU ofte «best i klassen», og løper nå en risiko for å ta i bruk et ovenfra-og-ned-perspektiv med hevet pekefinger. Det er nok av dem som mener at EU sitter på hemmeligheten til vellykket regionalt samarbeid med økonomisk vekst og gunstige sosiale sideeffekter. Dessuten har de opparbeidet seg en tyngde i regionen som Latin-Amerikas største bistandsyter, største investor og nest største handelspartner.

ANDRE FNYSER av EUs markedsliberale oppskrift. For knappe to uker siden besøkte Hugo Chávez og Evo Morales sin kollega Fidel Castro på Cuba for å signere en ny samarbeidsavtale. Det store spriket i ideologier og samarbeidspartnere skaper et vanskelig forhandlingsklima foran toppmøtet. Men kommisjonen viser også forståelse for den radikale trenden. Eneko Landáburu minnet Brussel-miljøet om at ikke alle tidligere markedsreformer har ført til økonomisk gevinst for folk flest. Det mener han er noe av grunnen til at EU har valgt å fokusere på den «myke» politikken. Populisme- og nasjonalismebølgen i en rekke land kan sees på som en forståelig reaksjon på de mislykkede regionale samarbeidsprosjektene og de ofte feilslåtte liberale reformene. Men som The Economist skriver i aprilutgaven, gir ikke venstrebølgen noe bilde av hva forandringene i Latin-Amerika egentlig består i. Det eneste statslederne og partiene som representerer denne bølgen har til felles er at de er skeptiske til alt som lukter av markedsliberalisme.

SELVE WIEN-TOPPMØTET blir den store testen på om det finnes noen entusiasme og iver fra Latin-Amerikas og Karibias side for å knytte seg tettere til EU. Skal Latin-Amerika og Karibia utgjøre noen tyngde globalt må man børste støv av Bolívar og Ches tanker om regional integrasjon.. Trass i mangel på en enhetlig ideologi, må Latin-Amerika samle seg om noen felles målsettinger.Når blåmandagen kommer og møtebordene er ryddet, kommer den store testen for EUs del; har de tålmodighet til å vente på reformer og avtaler de mener kan få kontinentet på fote? Et vellykket toppmøte og fruktbart samarbeid i etterkant kan skape et nytt vennepar i verdenspolitikken.