EUs indre spenninger

EU er i ferd med å hale seg i land etter å ha vært på dypt vann i hele vår, både i politisk og økonomisk forstand. En ny EU-kommisjon skal gjenopprette det betente forholdet til Europa-parlamentet, samtidig som EU-økonomiene og euroen ser ut til å gå lysere tider i møte. Men på begge felter er det fortsatt dype spenninger.

Jacques Santers EU-kommisjon begikk harakiri i mars, etter å ha blitt drevet fra skanse til skanse av et mer selvbevisst Europa-parlament. Ytre sett dreide konflikten seg om vanstyre og maktmisbruk i deler av kommisjonen, underliggende var Europa-parlamentarikernes ønske om mer innflytelse i EUs maktapparat en vesentlig drivkraft. Den politiske krisen gikk over gjennom EUs egen mekanikk: Ministerrådet fant en ny president for EU-kommisjonen - Romano Prodi - og en rekke nye medlemmer er oppnevnt som erstatning for dem som falt ut for godt med Santer-kommisjonens avgang. Samtidig har et nytt Europa-parlament etablert seg etter EU-valgene i juni. Og endelig har Europa-parlamentet fått større fullmakter, i og med at Amsterdam-traktaten trådte i kraft i mai i år. Det betyr ikke at forholdet mellom EU-kommisjonen og Europa-parlamentet er renset for spenninger. Fortsatt ønsker parlamentarikerne mer innflytelse, og det er liten tvil om at de vil bruke Amsterdam-traktatens fullmaktsutvidelser til fulle, særlig retten til medbestemmelse som heretter gjelder på alle områder i EU, bortsett fra i jordbrukspolitikken og i forhold til pengeunionen. Seieren over Santer-kommisjonen har også etablert et slags parlamentarisk ansvar. Det er vanskelig å forestille seg at en kommisjonspresident heretter vil forsøke å heve seg over parlamentskritikk av enkeltstående kommissærer. Det ligger også spenninger i de nye politiske konstellasjoner i EU-kommisjonen og Europa-parlamentet. Prodi-kommisjonen er dominert av sentrum- venstre i europeisk politikk, mens Europa-parlamentet med juni-valgene har fått en sentrum- høyre-profil. Selv om den nye parlamentspresidenten, franske Nicole Fontaine, absolutt tilhører det siviliserte høyre, er den høyresiden som bare ser pillråtne byråkrater i kommisjonen, styrket etter valgene. Fontaine har lovet å utøve «streng parlamentarisk kontroll» over kommisjonen. Og med et sterkere høyre i parlamentet, antar de fleste analytikere at konflikten mellom kommisjon og parlament heretter også vil få en sterkere ideologisk dimensjon. De første sammenstøtene kan komme når Prodi-kommisjonen skal salves idag. Parallelt med denne politiske utviklingen, er det tegn som tyder på at det vil gå økonomisk bedre for EU og at euroen kan se lysere tider i møte. Tyskland la nylig fram svært positive industritall, og vektprognosene for året er justert oppover. Det ga et betydelig løft til euroen, som gjenvant omtrent alt den hadde tapt i forhold til dollar siden april. De økonomiske barometrene antyder at hele EU-området er på vei inn i et økonomisk løft, at investeringene og konsumet vil øke raskere enn tidligere ventet. Dessuten er tyske bedriftsledere mer optimistiske nå enn de var i vår. Det skyldes ikke minst at den sosialdemokratiske Gerhard Schröder-regjeringen har lagt fram offentlige budsjetter med betydelige utgiftskutt. Dette har også gitt forbrukerne tillit til at veksten vil øke og rentene holde seg på et lavt nivå. Betydningen av en vellykket økonomisk opptreden i Tyskland er enorm for hele EU-området, ettersom tysk økonomi utgjør en tredjedel av EUs samlede økonomi. Men nettopp derfor er det en ganske alvorlig økonomisk-politisk konflikt som er i ferd med å utvikle seg i skyggen av den gunstige økonomiske utviklingen. Tyskerne er svært opprørte over at Italia, som med nød og neppe kom seg med i pengeunionen, alt har begynt å slappe av på den økonomiske styringen. De tyske finanspolitikerne og banksjefene var svært skeptiske til at Italia i det hele tatt kom med. Tanken på å gi opp en historisk sett uhyre sterk tysk mark, til fordel for en euro som kan bli svekket av en historisk sett forkrøplet lire, var ikke fristende. De var også redde for at italienerne ganske enkelt hadde tatt et skippertak for å komme med i pengeunionen, og raskt ville synke ned i gamle synder når de først var inne. Italias opptreden i vår har ikke svekket denne forestillingen hos tyskerne. Og enda mer opprørte er de over at dette aksepteres av EUs politikere. Ernst Welteke, som overtok sjefsstolen i Bundesbank 1. september, kritiserte EUs finansministre da de godkjente at Italia kan øke sitt budsjettunderskudd ut over de 2 prosent av BNP som regelverket for pengeunionen forutsetter. Weltekes hovedargument var at euroen ville bli svekket gjennom en slik politikk. Det er generell bekymring blant statsbanksjefene i EU over at statene har slappet ganske mye av på budsjettstyringen siden 1. januar, da pengeunionen formelt ble opprettet. Den såkalte vekst- og stabilitetspakten, som skal regulere landenes økonomiske opptreden i pengeunionen, har klausuler som tillater avvik fra regelverket i særlige tilfelle. Men nå mener banksjefene at EU-politikerne er så liberale med regelverket at denne pakten trues, og at euroen kan bli alvorlig skadelidende. På en måte er tyskerne her i ferd med å høste poeng i en gammel strid, en strid som uten tvil kan eksplodere igjen. Den tyske sentralbanken og Helmut Kohl-regjeringen insisterte alltid på en uhyre snever tolkning av Maastricht-traktatens bestemmelser om Den europeiske sentralbankens uavhengighet. På den andre siden sto Lionel Jospin-regjeringen i Frankrike, med støtte av enkelte andre regjeringer, med den oppfatning at EU-politikerne måtte influere mer over sentralbankens politikk. Når EUs finanspolitikere gir Italia rett til å tøye regelverket, går de selvsagt ikke ut over sitt mandat. Men de gir, etter de tyske bankfolkenes mening, en god illustrasjon på hvorfor politikerne ikke må blande seg inn i sentralbankens bestemmelser. Foreløpig er det bare Welteke som har kritisert EU-politikerne offentlig i spørsmål om euroens stilling og landenes respekt for regelverket i pengeunionen. Men dersom den fleksible regeltolkningen fortsetter, er det liten tvil om at også ledelsen i Den europeiske sentralbank vil si rimelig klart ifra. Det er ikke bare dens rett, det er også dens plikt. Og da vil utvilsomt konflikten om styringen av pengepolitikken og dens rammebetingelser komme opp i dagen igjen. Dersom politikerne går i rette med banksjefene og gir markedet inntrykk av at EUs politiske ledelse ønsker å få større innflytelse over pengepolitikken, vil tilliten til euroen bli svekket. På den annen side er det klart at den tysk-opprinnelige parole om sentralbankens absolutte uavhengighet, ikke står så sterkt etter at EU ble dominert av mer styringsvillige, sosialdemokratiske regjeringer. Det som kan hindre en gjenåpning av denne konflikten og skape et godt samboerforhold mellom EUs politiske ledelse og sentralbankens faglige ledelse, er at EU-regjeringene disiplinerer seg mer i budsjettpolitikken og tolker Vekst- og stabilitetspakten mer restriktivt. Særlig de nordeuropeiske landene ser ut til å gå for en slik linje. Det finske formannskapet har erklært at det Italia trenger, ikke er fleksibilitet i forhold til EUs regelverk, men heller en «svettekur» av den typen finnene selv har vært igjennom. Det er toner tyskerne uten tvil applauderer.