EUs sterke sider

I ET INNLEGG

i Dagbladet 13/8 prøver Sigurd Grytten å gjøre EU med sin nye grunnlov til et radikalt prosjekt. Det skal jeg ikke blande meg borti, ettersom «radikalt» nå kan bety hva som helst. Det har, så vidt jeg forstår, i sommer vært radikalt å forsvare en politikk som gir arbeidsgiverne større makt på arbeidsmarkedet.

Men i sin iver etter å radikalisere unionen kommer Grytten med en serie tvilsomme påstander. Den verste er at han refererer til unionens styringsorganer som «demokratisk samarbeid». Da tilslører han det fundamentale trekket ved den statsdannelsen som er under utvikling, nemlig at unionens økonomiske politikk skal bestemmes av politisk immune organer, i første rekke kommisjonen, altså EUs regjering. Tenk over hva det innebærer: Selv om et klart flertall av unionens befolkning skulle være misfornøyd med den økonomiske politikken, som for eksempel med at stabil pengeverdi er prioritert foran full sysselsetting, har Europas folk ingen mulighet til å velge en ny regjering, med et politisk program som passer flertallet bedre.

DET BETYR

at unionen ikke tilfredsstiller standardkravet til et demokrati: At styret skal stilles ansvarlig overfor velgerne. Forskere på EUs eget institutt i Firenze formulerer det slik: Om EU søkte medlemskap i EU, måtte svaret bli nei, for unionen aksepterer bare demokratier som medlemmer.

Det som for oss andre er interessant med det Grytten og andre fra EU-bevegelsen skriver, er at de går i store buer utenom det fundamentale med saken. De må jo mene at vår nåværende demokratiske statsforfatning er ubrukelig, og at vi derfor må få den som de har i EUs medlemsland. Men siden unionistene ikke kan stille opp med noen argumenter for dette standpunktet, burde de i alle fall i sin agitasjon konsentrere seg om EUs sterke sider, som at unionen forhindrer reprise på 1. verdenskrig, eller at euroen forenkler reiselivet. Men spar oss for falske påstander, som den at EU skulle ha noe med reelt demokrati å gjøre.