Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Evakuer Moria før coronaviruset blir siste punktum i historien

Viruset har allerede ankommet Lesvos.

SLIK BEHANDLER VI DEM: Som gjørme behandler vi dem. Som rotter. Som kloakk. Som skabb. Som sykdom. Som virus. Det er vår gave til flyktningkrisen. Dette er vårt bidrag.
SLIK BEHANDLER VI DEM: Som gjørme behandler vi dem. Som rotter. Som kloakk. Som skabb. Som sykdom. Som virus. Det er vår gave til flyktningkrisen. Dette er vårt bidrag. Vis mer
Meninger

Vi behandler menneskene i Moria som alt det de ser rundt seg. Det har symboleffekt. Som gjørme behandler vi dem. Som rotter. Som kloakk. Som skabb. Som sykdom. Som virus. Det er vår gave til flyktningkrisen. Dette er vårt bidrag.

Coronaviruset har allerede ankommet Lesvos. Det er trolig bare et tidsspørsmål før noen i leiren blir smittet. De er fanget der, har ingen steder å gå. Politi og høyreekstreme er ute etter dem om de beveger seg utenfor. Norge vil ikke bidra med å evakuere og ta imot ett menneske, ikke ett barn.

Jeg skal ha hjemmekontor på ubestemt tid. Middag hos foreldrene mine i forbindelse med min fars bursdag er utsatt. Barnas skole er stengt. Er det flere enn meg som tenker på de mer enn 20 000 menneskene i den grufulle leiren Moria, blant dem 7 500 barn?

Gjelder tiltak for å spare liv bare oss? Jeg klarer ikke å forstå det. Alt har blitt sagt. Lidelsene grundig dokumentert. Frivillige på de greske øyene har fortalt hvordan de har sett ting som for alltid vil bli sittende fast i dem- som de ikke vil klare å glemme. Barns blikk. Barn som slukner. Som mister all glede. Som ikke får den trøsten og kjærligheten et barn trenger, fordi foreldrene må stå i matkø, fordi de er foreldreløse, eller fordi foreldrene selv er grenseløst fortvilte.

Hvordan er det for et gråtende barn som trenger varme og trøst å bli møtt av en gråtende mor eller en frustrert og aggressiv far som har glemt alle sine gode strategier for å trøste? Hva skjer med barnets hjerne og selvfølelse? Moria på Lesvos er en skrekkleir.

Sikkerhetstiltak settes i verk for oss andre rundt om i Europa. Hele Spania og Italia er praktisk talt satt i karantene. Selv skal jeg skal ikke på jobb de neste dagene, ikke ta offentlig transport. Barna mine skal ikke på skolen. Vi behandles som om vi eksisterer. Det jobbes med sikkerhet der vi er. Menneskene i Moria behandles som om de egentlig ikke finnes. De behandles som om de selv var det de ser rundt seg. Piggtrådgjerder. Skrekkinngytende toaletter. Skitt.

På dag to her hjemme begynner jeg å kjenne at jeg kan komme til å føle meg innestengt. Det er vanskelig ikke å ha informasjon om hva som skjer framover i tid, og det er vanskelig å se for seg at jeg nesten ikke skal møte noen andre enn familien min de nærmeste dagene. Så tenker jeg på teltene. Teltene er de eneste plassene menneskene i Moria kan søke tilflukt. Tenk om det var vår situasjon nå. Jeg ville blitt totalt sprø i hodet. Ingen forutsigbarhet, ikke noe håp, bare mangel på informasjon, ørkesløse dager under kummerlige forhold, uten ordentlig mat, såpe og vann, og med desperasjon overalt rundt meg. Barna mine, om de skulle ha det sånn, hjertet mitt ville synke langt ned i beina, den irritasjonen jeg kan kjenne snev av hjemme nå, i et hus med god plass, hvordan ville den sett ut i et telt på 3 kvadratmeter? Det er brutalt å tenke på.

Å unnlate å gjøre noe har en viktig symboleffekt for vår regjering. Jeg har sett opptak fra Stortinget der justisminister Monica Mæland ikke svarer på spørsmålene til representanten Karin Andersen. Hun bortforklarer med at Norge bruker mye penger. Ikke en eneste gang har jeg hørt en eneste statsråd svare på hva regjeringen gjør helt konkret for å bidra til å få barna ut av leiren, slik FN har anmodet om flere ganger. Det er snakk om en akutt situasjon, der FN og Leger uten grenser ber Hellas evakuere barn, barnefamilier og syke umiddelbart. Jeg har lest om kreftsyke mennesker som ikke får behandling, om barn som har brukket armen eller mistet hørselen etter bombeangrep uten å få legehjelp, om ei autistisk jente som skader seg selv og hyler hjelpeløst, om barn som har forsøkt å begå selvmord. Ingenting betyr noe for den norske regjeringens politikk. Vi vet alle sammen at penger eller feltsenger ikke hjelper, at de må ut av leiren. Hellas har ikke kapasitet til å bruke pengene. Hellas klarer ikke dette alene.

Tyskland, Frankrike, Irland, Portugal, Finland, Kroatia og Luxemburg skal til sammen ta imot 1600 barn og unge uten foresatte fra greske leire. Det er bare en brøkdel av barn og voksne som trenger Europas hjelp nå. Norge er et av verdens aller rikeste land, men vil ikke delta. Det å la dem være der, og vise at vi ikke vil ta dem imot, har en viktig symboleffekt for regjeringen. Ingen må tro at Norge vil ta imot noen, er budskapet. Dette budskapet er Norges viktigste bidrag.

Det er mulig å sette et annet punktum. Vi kan ikke gi opp.

Denne artikkelen ble først publisert på artikkelforfatterens blogg.

Hele Norges coronakart