Evangelium og ekspresjonisme

Sigmund Lystrup levde et liv i spenningen mellom to kall.

BOK: Med den talende tittelen «Mellom alter og atelier» portretterer Dag Kullerud kunstnerpresten Sigmund Lystrup (1909-2006). Forholdet til verkstedet og det vigslede rommet var nok atskillig mer motsetningsfullt, enn den harmoniske samklang man forbinder med Lystrups fjerne forgjengere Fra Angelico og Fra Filippo Lippi. Det er da også først og fremst fascinasjonen for kontrasten mellom den ortodokse teologen og den ukonvensjonelle billedkunstneren, som preger Kulleruds biografi om denne sammensatte skikkelsen.

«I hele sitt voksne liv dveler han ved det gamle, enten det ved dørstokken i Grimdalen eller ved en stabbursdør i Nesland. Han holder fast i språket, i fortellingene og århundrers toneklang. Samtidig brøt han alle regelrette linjer med en ekspressiv kraft. Han sto på talerstolen og snakket om nåde, for så å gå opp i atelieret og åpne for det dystre og mørke, som bergtatt av dødsmaktens krefter». Slik tegner Kullerud sin modell i verbalt konsentrerte riss. De lange linjer i livsløpet avviker også fra den snorrette utvikling.

Krig og kunst

Årsaken til at Lystrup la av seg kappe og krage for å gi seg kunstneryrket i vold, ligger i nazifiseringen av den norske kirke under krigen. Han begynte på Kunst- og håndverksskolen, men kom snart til Statens Kunstakademi fordi professor Axel Revold fattet interesse for hans tidlige resultater. Samtidig drev Lystrup og døpte illegalt på si. Han fortsatte dette dobbeltkjøret i offisielle former etter at freden kom, og debuterte på Høstutstillingen i 1946. Da var han en maler med ekspressiv dreining mot Nolde og Rouault, mens det abstrakte uttrykket fra tidlig 60-tall kan tyde på impulser fra så vel Cobra-gruppa som Fautrier.

I bunnen av dette billedspråket lå Lystrups interesse for afrikansk kunst. Typisk nok fikk den malende telemarkspresten en overhaling fra Henrik Sørensen, fordi han prioriterte den utenomeuropeiske samlingen i Musée de l’Homme framfor den vestlige tradisjonens mesterverker i Louvre under sine studier i Paris. For Lystrup var det også en sammenheng mellom det sammensatte kunstbildet fra det enorme afrikanske kontinentet og den telemarkske folkekunsten. Disse impulsene skulle da også vekselvirke visuelt i hans seinere materialbilder, der også det sakrale innholdet kunne komme tydelig til uttrykk.

Nesch og gjenbruk

Selvsagt kommer man ikke utenom innflytelsen fra en mester som Rolf Nesch når det gjelder Lystrups arbeider innenfor denne teknikken. Men i hans gjenbruk av materialer fra nedrevne stavkirker lå både det Kullerud kaller «et epitafium» over en forgangen sakral kultur og en revaluering av restene i tre. Kombinasjon med klippete kobberformer og andre metaller resulterte delvis i en dekorativ overvekt, men slo også ut mer utemmet kontraster. De siste sier nok mest om motsetningene i denne mannen.