Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Eventually

Innenfor sjangeren jordnær, melodiøs tradisjonsrock er det to artister som hittil i år har skilt seg klart ut: Steve Earle og Paul Westerberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Felles for begge er melodiøs sikkerhet og en sterk musikalsk bevissthet, for det er ofte hårfine forskjeller mellom virkelig bra, enda bedre og overlegen. Earle og Westerberg er begge overlegne; den ene i cowboyretning, den andre i mer rufsete rockpopstil der gitarene dominerer, i en gate både Neil Young og Bob Mould (Hüsker Dü) vil kjenne seg igjen i.

Paul Westerberg var drivkraften i The Replacements, et av rockhistoriens bedre band. Hvis Young er grønsjens far, er Hüsker Dü og The Replacements banda som ryddet vei for kommersialiseringen av den.

For to år siden solodebuterte Westerberg med albumet «14 Songs», en samling rockpopperler jeg ikke blir ferdig med. Der rasler han med strengene, mens han utviser mer kontroll på «Eventually». Melodiføringa er sikker, men sammenliknet med «14 Songs» blir «Eventually» en anelse slappere.

Likevel: blir man ikke blendet av briljansen i denne uslipte diamanten av en plate, kan det være det samme.

Hele Norges coronakart