Eventyr-brønnens visdom

«Etter disiplineringsiverens gullalder er barnelitteraturen langt på vei blitt erobret innenfra av voksne overløpere.»

«Mio, min Mio» er et eventyr, med alle eventyrets fantastiske ingredienser. Her er det vidunderlig vakre, det uendelig gode - og det grusomt onde. Og her er barnet, kongesønnen som rir ut i måneskinnet, som trosser egen redsel og hjulpet av gode hjelpere redder verden fra ondskapens jernklo. I eventyret fortelles et eventyr. Før Mio rir av sted på mirakelhesten Miramis, kommer han til Brønnen som hvisker om kvelden , «en brønn full av glemte eventyr og sanger, slike som har vært i verden for lenge siden». Eventyrene gir ham dyp glede og styrke - særlig ett, om kongesønnen som rir ut i måneskinnet. Mio skjønner at eventyret handler om ham selv. De te fabula narratur , sa de gamle: Historien handler om deg. Historien handler også om alle barns Astrid Lindgren. Rundt hennes hviskende brønn sitter barn i alle aldre i alle land og lar seg forundre, forbløffe og fortrylle. Fra brønnens dyp strømmer boblende humor og eventyrlig fantasi. Knapt noen annen forfatter har betydd så mye for så mange. Ved brønnen minnes Mio hvordan eventyrbøkene lyste opp hans triste hverdag før en god ånd brakte ham over til Landet i det Fjerne. Men hans strenge stemor skjente. Eventyr er unyttig tøv og bortkastet tid. Slik oppfattet en i tidligere tid barnefortellingen: enten som unyttig og nedbrytende eller som nyttig og oppbyggelig. Den nyttige litteraturen var oppdragelse maskert som underholdning. Late og syndige småtroll skulle lære å forstå nødvendigheten av samfunnets, foreldrenes og katekismens tukt. Margrethe Munthes sanger («Nei, nei gutt, dette må bli slutt!») er blitt stående som innbegrepet av voksenverdenens trojanske hest i barndommens rike. Barnelitteraturen var befolket av positive forbilder og avskrekkende eksempler. Spis grøten din, og det skal gå deg vel! Eller: Så galt kan det gå om du ikke spiser grøten din! Pippis veloppdragne venninne Annika sitter og pirker i grøten, mens moren maser om at hun må spise den opp. Pippi stiller seg tilsynelatende på maktens side og gir en forbilledlig demonstrasjon av grøtspisingens - og sinnbilledlig: all oppdragelses - dypere begrunnelse: «Det er klart du må spise den deilige grøten. For hvis du ikke spiser den deilige grøten, så kan du jo ikke bli stor og sterk. Og hvis du ikke blir stor og sterk, så kommer du aldri til å kunne tvinge barna dine til å spise den deilige grøten. Nei, Annika, nå får du jamen gi deg litt. Hele grøtspisingen her i landet ville jo komme i den villeste uorden hvis alle skulle tenke slik som du.» Pippis ironi over oppdragelsens mål og midler avdekker en sjokkerende avgrunn av oppløsning og anarki. Det er selve samfunnsordenen som står på spill, og bare grøten kan redde oss. Grøt er makt, og makt er rett. Både Sokrates og Pippi Langstrømpe ble anklaget for å bringe grøtspisingen i landet i den villeste uorden. Sokrates ble dømt til døden for blasfemi og for å forderve ungdommen. Da «Pippi Langstrømpe» kom i 1945, ble den møtt med anklager om blasfemi og å forderve de små. Etter disiplineringsiverens gullalder er barnelitteraturen langt på vei blitt erobret innenfra av voksne overløpere. Den trojanske hesten er kuppet av penneføre barnetilhengere. Ikke bare oppfører barnebøkenes barn seg på tvers av lydighetens fasit, de omdefinerer maktens grunnbegreper, setter spørsmålstegn ved vedtatte sannheter og omvurderer hevdvunne verdier. De setter tradisjonelle dannelsesidealer under press. Pippis planer består i «å bli sjørøver og en virkelig dannet dame samtidig». Ja takk, begge deler! Mens Lillebror avviser pappas krav med naiv eleganse. «Du vil vel gjerne være en gentleman, Lillebror?» spør pappa. «Jeg vil heller være en sånn som deg, jeg, pappa,» sier Lillebror. Ved nærmere ettertanke oppdager vi at de allerede har virket i generasjoner - barnelitteraturens filosofiske omvurderere: det sannsigende barnet fra «Keiserens nye klær» hos H.C. Andersen, Huckleberry Finn hos Mark Twain, Alice hos Lewis Carroll, Ole Brumm, Nasse Nøff og Tigergutt hos A.A. Milne, den lille prinsen hos Antoine St. Exupery, Pippi, Emil og Ronja hos Astrid Lindgren, Danny og Matilda hos Roald Dahl, og for ikke å forglemme våre egne barnefilosofer Klatremus hos Thorbjørn Egner, Teskjekjerringa hos Alf Prøysen og Lillebror med Knerten hos Anne-Cath. Vestly. Opprøret går videre enn bare lydighetssabotasje, det utvikles frigjørende handlingsmønstre og alternative forståelsesformer. Lindgrens fiktive - men for barna høyst virkelige - eventyrbarn stiller seg undrende til verdens overraskelser, filosoferer over vanskelige spørsmål som jegets, venners og verdens eksistens, hva det gode liv består i, om rettferdighet og urettferdighet og dødens vedvarende trussel. Og som oftest er de på kollisjonskurs med voksenverdenens stivere menneskesyn. Når barna begynner på skolen, tar nyttens treskeverk tak i dem. Undringen over tilværelsens forunderlige tilskikkelser trer i bakgrunnen. Plikten kaller. Nå gjelder det å mestre disiplinenes ferdigheter, og det krever - disiplin! Fra og med J.J. Rousseaus filosofisk-pedagogiske verk «Émile» har pugge-pedagogikken med sterk ytre disiplinering vært utsatt for harde angrep. Selv om læring krever anstrengelse, må det være rom for lek, spontanitet og fantasiutfoldelse, for «sunn galskap». Lindgrens Emil viser ettertrykkelig det samme. Og Pippi: I treet utenfor skolestua henger hun etter bena og roper inn at nå får det være nok fluttipittasjon. Skal det absolutt være noe -sjon, får det bli muntrasjon hele dagen. Pippi setter lysten og leken opp mot plikten og tvangen. Hun uttaler seg - overraskende nok - helt i tråd med Platon: «Så derfor, min gode venn, bruk ikke tvang, men la den tidlige undervisningen være en lek og en fornøyelse.» Barn fornemmer at eventyrene handler om dem selv. Det er et hovedpoeng for den moderne oppvurdering av eventyrenes betydning og funksjon, for eksempel hos psykoanalytikeren Bruno Bettelheim. Eventyrene formidler fortidens visdom til barna, enkelt og direkte. De gir løfter om det gode liv til den som møter oppvekstens vågestykker og ikke flykter unna. I forlengelsen av slike innsikter er det nærliggende å overbetone nytteaspektet ved den eventyrlige barnelitteraturen. Et annenordens nytteperspektiv har trengt seg inn. Fra å være virkelighetsflukt og forderv blir fiksjonen sunn og nærende kost for barnesjelen. Slik er Lindgren for en stor del blitt fortolket. Hennes mektige myter reduseres til terapeutisk hjelpemiddel i barnas selvutvikling. Spis grøten din og bli stor og sterk! Les eventyret ditt og finn din vei i livet! Eventyret viser oss både nyttens begrensning og nytten av det unyttige. Om Askeladden er den ubestridte mester, står den hjertegode rakkerungen Emil ikke langt tilbake. Emils fantasifulle kjøp under auksjonen på Barckhorva er fullstendig uforståelige, ja moralsk forkastelige for den strengt nyttekalkulerende faren Anton. Han hevder bryskt at «en bare skal kjøpe sånt som er strengt nødvendig». Men, spør fortelleren, «hvordan skal man vite hva som er nødvendig?» Når historien tar en vending, som den gjerne gjør, og gårdskarene havner i slagsmål, som de gjerne gjør, kan brødspader og brannsprøyter komme uventet til nytte. Hva som er viktig og virkelig i verden, oppleves forskjellig - alt etter perspektivet. Der far Anton ser en slaktegris og avholdsfolket et fyllesvin, ser Emil en livslysten heldiggris. Igjen settes nyttemoral mot pliktmoral mot lykkemoral. Lindgrens historier motsetter seg nytteperspektivet. Lindgrens barn er verken eksempler til etterfølgelse eller eksempler til avskrekking. De er sokratiske fødselshjelpere som gir barn rett og mulighet til å tolke verden selv. Ved moteksemplets makt viser de at alt kunne vært helt annerledes. Skolen kunne hatt ett fag på timeplanen - muntrasjon hele dagen. Smågriser kunne lært å hoppe tau og spist berusende kirsebær. Brønnen som hvisker om kvelden kunne fortalt eventyr som handler om oss selv. Alt riktignok med fare for at hele grøtspisingen i landet kunne kommet i den villeste uorden.