VIRKELIG OG UVIRKELIG: «Black Rider» er drømmeaktig teater, rikt på symbolikk og stemninger. Foto: Gisle Bjørneby, Hålogaland Teater
VIRKELIG OG UVIRKELIG: «Black Rider» er drømmeaktig teater, rikt på symbolikk og stemninger. Foto: Gisle Bjørneby, Hålogaland TeaterVis mer

Eventyr for voksne

«Black Rider» er en fabelaktig fabel.

MUSIKAL: Den som selger sin sjel til djevelen gjør en dårlig handel.

Den som kjøper billett til «Black Rider» har gjort et godt kjøp.

Moralsk legende I Tromsø snakker djevelen Bodø-dialekt; Morten Abel, med en trehæl til hov. Unge, forelskede Wilhelm (Jens Petter Olsen) inngår en avtale med ham. For å få sin Käthchen (Malin Soli) må han bli en bedre jeger. Djevelen har snarveien; magiske kuler.

Historien er basert på en gammel tysk legende, oversatt til teater gjennom Burroughs' poesi, Waits' lyriske tekster og musikk og Wilsons teaterspråk; en vev av drømmesekvenser, myter og moralisme.

Estetikken tilhører dels tysk skog, dels engelsk landadel, dels rustikk nattklubb på New Yorks Lower East Side.

Waits' sangtekster har fått beholde sin engelske språkdrakt. Talesekvensene er (for det meste) oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen, men tidvis får engelsk overtak også her.

Det ivaretar drømmepreget og forsterker følelsen av handling over flere nivåer. Men det vil også gjøre forestillingen krevende for deler av publikum.

Metaforisk Sigrid Strøm Reibo har fråtset i dyremetaforer i sin regi, i åpenbart tett samarbeid med koreograf Oleg Glushkov. Da sikter jeg ikke bare til hjortegalleriet, jaktens symboler og mål.

Også de menneskelige rolleskikkelsene har dyretrekk. Marius Lien er langlegget grasiøs som jeger Robert. Malin Soli er skvetten svane som brud.

Rushentydningene i legenden understrekes, men overspilles ikke.

I denne musikalen er tolkningsrommet vidt, og persontegning er ikke et hovedpoeng. Rolleskikkelsene er metaforer for motivasjoner like mye som de er personer i seg selv.

Undertegnede fascineres fra første start, men innser at noen vil finne det hele i overkant surrealistisk.

Selv ser jeg det som subrealistisk: En ferd gjennom en underbevissthet der ideer om det gode og det onde tar form, uten ennå å ha nådd overflaten. De er uvirkelige, på vei til å bli virkelige.

Det er rikt på stemninger og inntrykk. Og jeg er solgt.

UNG KJÆRLIGHET: Er Wilhelm og Käthchens kjærlighet verd å inngå en avtale med djevelen for? Foto: Gisle Bjørneby, Hålogaland Teater
UNG KJÆRLIGHET: Er Wilhelm og Käthchens kjærlighet verd å inngå en avtale med djevelen for? Foto: Gisle Bjørneby, Hålogaland Teater Vis mer