Eventyrblanding

«Frost» foregår i et nydelig, norskinspirert landskap, men historien hakker tenner.

FILM: For hjertet er livet enkelt. I alle fall i en Disney-film. I alle fall frem til nå. Dersom du er en ung kvinne med unaturlig store øyne og en tendens til å bryte ut i sang når verden går deg for eller mot, er du skjebnebestemt å forelske deg i den første, bredskuldrede unge mann som krysser din sti.

Slik er det ikke i «Frost». Her er to unge kvinner og to unge menn, det er kjærlighet både ved første og andre blikk, og det er ikke sikkert den er konstant, eller hva den gir seg ut for å være.

Litt Folkemuseum
Elsa og Anna er kongsdøtre i Arendell, et fjelldekket kongerike som er en slags krysning av Folkemuseet på Bygdøy og My Little Pony-dalen (det er en langt mer innbydende og eventyrlig blanding enn det kan høres ut). Elsa er tronarving, hun har også noen vage magiske evner hun ikke kan styre, og holdes derfor unna den ensomme og uforstående lillesøsteren fra ung alder.

Under kroningen forelsker Anna seg hodestups i en tilridende prins på velfrisert fjording, mens Anna ikke klarer å skjule annerledesheten og flykter. Lillesøsteren drar for å finne henne, og møter et valpeaktig reinsdyr, en snakkesalig snømann, og, du verden, en staut kar til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Poetisk
Slik blir «Frost» den relasjonelt sett mest interessante av Disney-storfilmene. Forholdet søstrene imellom er like sentralt som de romantiske historiene. Men det er et problem at Elsa er en så mye grunnere skikkelse enn Anna. Hun kjennetegnes først og fremst av konstant fortvilelse og hyppige klesskift, mens den spontane og kjærlighetssøkende Anna enkelt blir filmens hjerte.

Bildene av de to som barn, isolert bak hver sin tunge slottsdør, er poetiske og slående. Det samme er scenen der Elsa rømmer fra slottet over fjorden, mens vannet stivner til iskrystaller under føttene på henne. Animatørene tilbrakte to uker i Norge for å hente inspirasjon til arkitekturen og landskapet, og har tryllet opp en betagende, blåsjattert vinterstemning.

Uelegant sammenføyd
Men de forskjellige delene er tråklet uelegant sammen. En masete åpningsscene kaster en hurv av skikkelser, flere uforklarlige fenomener og null forklaringer på publikum. Sangene er intetsigende og har det med å sveives i gang akkurat når du helst vil at historien skal skynde seg videre og vise deg hva som skjer.

Også magiske verdener må etablere en orden, en følelse av sammenheng, for å være troverdige. Mye av det som skjer i «Frost», kanskje særlig knyttet til trolldommen som herjer i kroppen til Elsa, virker som om det er der fordi plottet trenger det snarere enn noe som finnes i filmens verden.

Hvit jul
Likevel er «Frost» et fint valg for barnefamilier i dagene etter gaveorgien. Her er nok action og humor til å holde på oppmerksomheten til barna, det siste i stor grad frembrakt av snømannen Olaf, en sjarmerende og bare bittelitt slitsom komedieskikkelse med lite veloverveide drømmer om sol og sommer.

Mange av oss andre, som ifølge værmeldingen ikke har noen hvit jul i vente, kan godt bli værende i noen timer i dette kunstferdig utmalte snødrivet.

«Frost»

4 1 6
Regi:

Chris Buck og Jennifer Lee

Orginaltittel:

«Frozen»

Se alle anmeldelser