Eventyret Karl Johan

Karl Johan er et fast inventar i vår nasjonale hukommelse. Så når Kjell Arnljot Wig og forlaget anfører at han stort sett er kjent på grunn av gatenavnet og rytterstatuen foran Slottet, er det et forsøk på gjøre den norske allmue dummere enn den er.

Det forhindrer ikke at det er altfor mye vi ikke vet om livet og bedriftene til denne merkelige kongen, som egentlig var mer sammensatt, motsetningsfylt og gåtefull enn forfatteren har gjort ham til. Man kan spørre om han svermet for sine gamle revolusjonære ideer når han gikk med på å gi nordmennene de vide rammene de fikk under forhandlingene høsten 1814. Eller om det var praktiske og realpolitiske vurderinger som lå bak.

Sakførersønnen fra Pau i Sør-Frankrike, Napoleons feltherre, fryktet trolig en vinterkrig i fjellandet her i nord, og ville for all del unngå en oppslitende krig med en fiende som søkte tilflukt i fjellene og vinterkulden. Så altfor vel visste han hva det spanske felttoget hadde kostet hans egen keiser da de spanske bøndene begynte sin gerilja. Dessuten ønsket han en snarlig avklaring. En forsinkelse ville gi hans fiender på Kontinentet anledning til å lage djevelskap for ham.

Hederlig

Ellers utfører egentlig Kjell Arnljot Wig et hederlig og ordentlig håndverk og utfører god journalistikk om Jean Baptiste Bernadottes liv, fra hans oppvekst i den lille byen opp mot Pyreneene og til hans siste år på Sveriges trone som grunnlegger av et stort kongehus. Vår egen konge er dobbeltsidig beslektet med oppkomlingen fra revolusjonen, så vi sitter fast i tradisjonen, vi også.

Veien til Stockholm er interessant og eventyrlig nok, men det som interesserer oss nordmenn mest er hans reiser til Norge, hans store popularitet her i landet og hans mange norske forbindelser. Første gang han kom hit var i november 1814, i øsende regnvær. Siden var han her flere ganger, blant annet i 1835 da han kom sammen med dronning Desirée, Napoleons gamle forlovede, som for øvrig bodde mange år i Paris mens ektefellen satt i Stockholm.

Korrupsjon

Karl Johan var ellers rene kulturdepartementet på den tida. Han sponset flere malere, kjøpte inn rikelig med norsk kunst, skjenket penger til bokutgivelser og ga Wergeland pensjon. Han støttet også fattige fiskere i Lofoten og tok initiativ til et norsk havfiske ved New Foundland, dessuten hjalp han fram et skikkelig norsk veterinærvesen.

Men han hadde også et hemmelig politi, og var en mester i korrupsjon - eller begunstigelser, som man sa på den tida.

I Trondheim forsøkte han å kjøpe opp alle potentatene, og lyktes langt på vei. Den gangen var det embetsmennene som fikk gylne fallskjermer. Jo, jo. Vi trenger å lære om våre helter - de har sine sider som vi skal huske dem for, og være glade for at de er blitt nasjonale helter som fortida kan holde på avstand. Men moro å lese om dem var det.