Eventyrlig gjenbruk

«Kirikou og trollkvinnen» er frisk, vakker, og samler hele verdens folkeeventyrmoral i denne franske fortellingen fra en afrikansk landsby. Problemet er at et norsk dubbingstudio river opp filmen ved å dekke lydsporet med dårlig amatørteater.

Den vakre og onde trollkvinnen Karaba spiser landsbyens menn, har tørket ut brønnen, stjeler kvinnenes gull og plager de gamle.

Lille Kirikou tar opp kampen. Fortellingen er gjenbruk av all verdens folkeeventyr, og det er mulig å spotte stygge andunger, Askeladder, og ikke minst en fri tolkning av Hollywood-drømmen: Prinsessen som kysset frosken til prins.

Tekniske snarveier

Ellers står historien om den lille helten alene uten fikse effekter. Animasjonen glitrer tidvis, men det er tydelig at regissør Ocelot kommer fra TV-serie-animasjon når han tyr til tekniske snarveier i både kamerabevegelser og animasjon. Mest imponerende er filmens gjennomførte, men varierte stil. Rene og sterke farger som skinner av Afrika.

Selve regien er litt slapp - tidvis blir både vi og regissør Ocelot så fordypet i påfunn at jakten mister takten. Men Kirikou har et fremmelig og morsomt vesen, og filmen har heldigvis en overraskende slutt. Dette borger for en god kinokveld for hele familien.

Men det må nevnes: Er det virkelig mulig å la det norskdubbete lydsporet høres ut som diksjonsøvelser fra norske femtitallsfilmer? Og det river å høre Youssou N\'Dours gjennomgangsmelodi bli pakket inn i norsk kramperim:

Kirikou er ikke stor/men holder ord/er vår bror/større enn han tror .

Det finnes to filmkopier med originallyd. Se disse, hvis mulig.