Eventyrlig Moldejazz-start med Jason Morans Monk

Kan et amerikansk-norsk samarbeid spille Thelonious Monks musikk bedre enn Monk?

LEKEN: Jason Moran er en seriøs, men også leken Artist in Residence under årets Moldejazz, og fikk en pangstart i går med sin «In My Mind»-konsert viet Thelonious Monks musikk. Her bivånes han og (f.v) Kåre Nymark, Kristoffer Kompen og Daniel Herskedal fra scenekanten av avtroppende festivalsjef Jan Ole Otnæs. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET
LEKEN: Jason Moran er en seriøs, men også leken Artist in Residence under årets Moldejazz, og fikk en pangstart i går med sin «In My Mind»-konsert viet Thelonious Monks musikk. Her bivånes han og (f.v) Kåre Nymark, Kristoffer Kompen og Daniel Herskedal fra scenekanten av avtroppende festivalsjef Jan Ole Otnæs. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADETVis mer

MOLDE (Dagbladet): For en festivalstart!  

Og for en åpning på Jason Morans uke som Artist in Residence ved Moldejazz!  

Thelonious Monks (1917-82) komposisjoner er en av jazzens mest tidløse skatter. Bop-pioneren med det store gospelhjertet skrev melodier så finurlig og karakteristisk sammenskrudde at selv grovspilling av dem umiddelbart røper  opphavsmannen.  

Men i hendene (og hodet) på en Monk-inspirert mester som pianist/komponist Jason Moran (38) er det ikke snakk om grovspilling.

SNARERE handler det om nyspilling i et respektfullt modernisert tonespråk, og det var lysende eksempler på nettopp dette som ble en fullsatt Bjørnsonsal til del i Molde mandag kveld.

Jason Moran har bygget multimediakonserten «In My Mind» på Monks konsert i New Yorks Town Hall vinteren 1959. Før den begivenheten samarbeidet Monk med arrangøren Hall Overton om utformingen av repertoaret — perlerekka «Thelonious», «Friday the 13th», «Monk's Mood», «Little Rootie Tootie», «Off Minor» og «Crepuscule with Nellie» for et ensemble med blant andre saksofonistene Phil Woods, Pepper Adams og Charlie Rouse samt trompeteren Donald Byrd, og samtalene mellom Monk og Overton under prøvene ble tatt opp på lydbånd av fotografen W. Eugene Smith.  

Disse opptakene, som lenge var «forsvunnet», gir unik innsikt i Monks tenking rundt musikken.

FINALE:  Jason Moran (ryggen til) avsluttet åpningskonserten med å marsjere bandet ut av Bjørnsonsalen....
FINALE: Jason Moran (ryggen til) avsluttet åpningskonserten med å marsjere bandet ut av Bjørnsonsalen.... Vis mer

Sammen med videokunstneren David Dempewolf har Moran brukt deler av opptakene, brokker av opptak av 1959-konserten samt episoder fra både Monks og sitt eget liv til en videoprojeksjon som fyller sceneveggen bak musikerne. Dels tjener den som bakgrunn når bandet spiller originalrepertoaret, dels som «solist/forteller» mellom låtene.

MORAN uroppførte «In My Mind» med sin Bandwagon-trio og amerikanske blåsere som bestillingsverk fra San Francisco Jazz Festival i 2007 og har seinere gjort flere framføringer med bl a engelske blåsere. I Molde hadde han og Bandwagon-kollegaene Tarus Mateen (el-bass) og Nasheet Waits (trommer) følge av Kåre Nymark (trompet), Kristoffer Kompen (trombone), Daniel Herskedal (tuba), Atle Nymo (tenorsaksfon) og Frode Nymo (altsaksofon), og fra ensemblet startet, tok det mellom 15 og 25 sekunder før Morans ansiktsuttrykk fortalte at alt ikke bare var på plass, men at det lå an til mer, svært mye mer enn en «anstendig minimumsløsning med lokale musikere». 

FOR etter hvert som konserten skred fram, uopphørlig swingende og med herlig henvendelsesrikt ensemblespill og kraftfulle soli i stadige skiftninger, bredte det seg en følelse av å oppleve noe ekstraordinært. Slik Moldejazz-konserten med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea i 2000 transcenderte over i et slags inspirert, dirrende scene-sal-fellesskap, transcenderte «In My Mind»-konserten over i en tilstand der musikken ikke bare var å oppleve som en beundringsverdig levert prestasjon fra et knippe musikere med svære ferdigheter, men også som et lydlig speil av flere livs erfaringer — Monks, Morans, musikernes og til sjuende og sist våre egne.

Slik ble det en både betagende, begeistrende og gripende konsert, med stor musisering som den utløsende kjernen.  

I TIMENE etter konserten, ble et spørsmål mer og mer påtrengende: Hvordan låt «In My Mind»-konserten i Molde i forhold til Town Hall-konserten i New York for 54 år siden?

Jeg har hørt mye på plata fra den begivenheten, med Monk selv i spissen for stjernelaget, og må innrømme at jeg under konserten i Bjørnsonsalen grep meg i å tenke at «egentlig låter dette vel så bra», etterfulgt av en øyeblikkelig «fy, gå og vask munnen/hodet ditt»-reaksjon.

Skulle liksom Frode Nymo overgå Phil Woods, Kåre Nymark utfordre Donald Byrd, Jason Moran spille Monk bedre enn Thelonious Monk?

.....og endte i vestibylebaren utenfor med å rive i en runde på musikerne, f.v. Frode  Nymo, Atle Nymo, Kristoffer Kompen og Daniel Herskedal. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET.
.....og endte i vestibylebaren utenfor med å rive i en runde på musikerne, f.v. Frode Nymo, Atle Nymo, Kristoffer Kompen og Daniel Herskedal. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET. Vis mer

Tja?  

VILLE det egentlig vært så rart? Det hevdes med overbevisning at våre dagers topporkestre spiller Mozart og Beethoven langt bedre enn orkestrene på komponistenes tid, at musikerferdighetene jevnt over er høyere. Ville det være så underlig om topputdannede norske jazzmusikere på høyden av sin karriere i 2013 er i stand til å matche 1959-utgavene av de amerikanske stjernene hva ferdigheter angår?

At de, anført av en Jason Moran og i spann med hans to faste medspillere skulle være i stand til å legge på plass en ny og på sin måte skinnende brikke i det store puslespillet som heter «tolkninger av Monks musikk»?  

Det er ikke godt å si. Kanskje er det helt feil tenkt.

Men jeg innrømmer gladelig at jeg aldri har hatt en så sterk følelse av å komme Thelonious Monk og musikkens hans nær som under de nærmere to timene i Bjørnsonsalen, og at jeg aldri har opplevd den som mer relevant.

Da spiller det egentlig ingen rolle hvilke versjoner som måtte være «bedre» eller «best». Det viktigste blir å takke for fenomenal formidling av stor, tidløs komposisjonskunst, hevet over alle grenser.