EVENTYRLIG: Den underlige kjærlighetshistorien “The Shape of Water” leder Oscar-racet med hele tretten nominasjoner. Vis mer

Anmeldelse Film «The Shape of Water»

Eventyrlig om forelskelse mellom menneske og havmann

Men psykologien blir vel enkel.

FILM: Vi mennesker er jammen uimotståelige. Ikke før har romvesenene, sumpvesenene eller kjempeapene landet i sivilisasjonen, så forelsker de seg i en av oss. Det har de gjort på film, i tiår etter tiår, i filmer som «King Kong» (1933) og «Den svarte lagune» (1954). Men egentlig er det først nå kjærligheten er gjengjeldt.

The Shape of Water

4 1 6

Drama/eventyr

Regi:

Guillermo del Toro

Skuespillere:

Sally Hawkins, Michael Shannon, Richard Jenkins, Octavia Spencer

Premieredato:

23. februar 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

The Shape of Water

«Eventyrlig om forelskelse mellom menneske og havmann»
Se alle anmeldelser

«The Shape of Water» er en av årets store Oscar-favoritter, med hele tretten nominasjoner, det er den nye verket til den fabulerende filmskaperen Guillermo del Toro, han som gjorde seg så bemerket med en annen moderne fabel, «Pans labyrint», for tolv år siden. Og det er en historie som står i direkte dialog med «Den svarte lagune», filmen om en amfibiemann fra Amazonas som kommer i kontakt med sivilisasjonen, som del Toro så som seksåring.

«Den svarte lagune» var en ganske typisk, klam kalde krigen-film, der det finnes en metaforisk, overhengende trussel om invasjon av fremmede skikkelser fra den dype jungelen eller det ytre rom. Men den seks år gamle del Toro trodde filmen var en kjærlighetshistorie, og som voksen har han laget filmen han den gang trodde han så: Om en kvinne og et elvevesen som forelsker seg i hverandre, men blir motarbeidet av en omverden som ikke forstår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fascinert av havmann

Eliza (Sally Hawkins) er stum, og jobber som renholder sammen med Zelda (Octavia Spencer) i et hemmelig underjordisk lokale i Baltimore, der myndighetene driver med eksperimenter som neppe helt tåler overflatens lys. Hit bringes en stor tank, der en mystisk skikkelse dunker i glasset og prøver å bryte seg ut. Det viser seg å være en amfibiemann, fraktet fra Amazonas, og han tuktes brutalt av mannen som tok ham til fange, oberst Strickland (Michael Shannon). Men Eliza blir fascinert av den grønne, menneskeliknende skikkelsen, og prøver snart å få kontakt med ham.

Rust og alger

Som i den mindre endeframme og mer gåtefulle «Pans labyrint» er «The Shape of Water» basert på en kombinasjon av det undertrykkende og det eventyrlige. Selv om de historiske omstendighetene henger som en regnsky over hele historien, er dette på ingen måte en realistisk verden. Det er et stilisert univers fra midten av det 20. århundre, en fuktig teaterkulisse preget av en dominerende grønnfarge som snart er sykelig, snart smaragdfunklende. Det er som om det henger en eim av rust og alger over det hele, samtidig som bildene er omhyggelig dekorerte.

Stemningen minner sterkt om Jean-Pierre Jeunets «De fortapte barns by». Som i Jeunets film er det også snakk om en verden som på den ene siden er fantastisk, på den andre kald og ugjestmild. Folk bor alene eller i tause ekteskap, ofte preget av et utenforskap som er mer eller mindre hemmelig. Zelda diskrimineres fordi hun er svart. Elizas nabo Giles (Richard Jenkins) er både for seint og for tidlig ute: Han er en homofil illustratør som er i ferd med å bli arbeidsledig på grunn av fotografiet, samtidig som han ikke kan leve ut seksualiteten sin. Fra tv-apparatene, som står kontstant på, promoteres en annen versjon av USA, der Fred Astaire og Ginger Rogers utrettelig danser videre: Glamorøs, polert og smilende.

Psykologisk enkel

Men om «The Shape of Water» er en visuelt kompleks film, er den psykologisk banal. Både Zelda og Giles er i stor grad ydmykede representanter for tilsidesatte grupper. Shannon er en karismatisk fyr, men klarer ikke å redde Strickland fra et manus som gjør ham til en sadistisk karikatur, som opptrer frastøtende på absolutt alle måter.

I fortellingens nav er Sally Hawkins en sjelfull protagonist. Det er lettere å bli fengslet av henne, og av omgivelsene hennes, enn av alle de som dessverre kan snakke.