Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Eventyrlige Asbjørnsen

Truls Gjefsens bok om Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) inngir trygghet allerede før den er åpnet, prydet som den er med Hans Gudes hyggelige portrett på omslaget. Biografisk sett er bildet et ganske annet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det startet allerede i barndommen, da moren viste klare tegn på galskap. I tillegg hadde flere slektninger frynsete rykte, og Gjefsen sier det slik: «Det kan ikke ha vært bare idyll - en mor som så syner, en vidløftig og drikkfeldig farmor og to ranglefanter av noen onkler under samme tak».

Man kan trygt anta at Vesle Petter, som han ble kalt, led kraftig under dette. Kanskje utviklet han det som Gjefsen kaller et «snill gutt»-syndrom, kjennetegnet ved et livslangt ønske om å bli likt av andre.

Finn Skårderud har for øvrig levert en glimrende beskrivelse av denne personlighetstypen i boka «Uro», og unge Peter Christen ser ut til å passe godt inn. En annen løsning var å flykte vekk, ut i naturen - som jeger og fisker. Men egentlig skulle han bli akademiker. Faren var en selfmade, relativt vellykket glassmester, som ville noe mer for sin sønn. Slik endte unggutten opp blant rikmannssønner på Katedralskolen, og mistrivdes slik at han mente seg å lide av innbilte sykdommer. Det var hardt å være oppkomling. «Glassbjørnsen» ble han kalt.

Omflakkende

Bedre ble det da han reiste til Ringerike, der han gikk på artiumskurs og traff Jørgen Moe. De to var vidt forskjellige personligheter som utfylte hverandre godt og hadde et nært vennskap i mange år. Jørgen Moe kom fra svært gode kår, var alvorlig og poetisk. Han ble seinere prest og led under dype depresjoner, mens Asbjørnsen var rund og jovial, en sjarmerende livsnyter fra de lavere sosiale lag.

Enda mye lavere ble det da faren gikk konkurs og sank ned i den ytterste fattigdom. Peter Christen var heller ikke særlig økonomisk av seg, og sleit livet igjennom med stor gjeld. Han arbeidet hardt og skrev ufattelig mye, blant annet naturvitenskapelige artikler og bøker. Men det hjalp så lite. Han forble en omflakkende sjel, på flukt fra kreditorer eller på tur i skog og mark. Når han ikke samlet eventyr og sagn.

Sympatisk bilde

Gjefsen går grundig inn i arbeidet med folkeeventyrene, både litterært og historisk. Det handler jo om Norges framvekst, der Asbjørnsen og Moe fikk en sentral rolle.

Som biografisk tidsbilde er boka rent forbilledlig, med korte historiske skisser der det trengs. Samtidig er mennesket Asbjørnsen alltid tydelig til stede.

Truls Gjefsen veier suksess opp mot personlige sorger, og skaper et sympatisk bilde av en folkesæl og plaget skikkelse. Sjelden i ro, ofte ensom. Men ikke så rent lite eventyrlig.

Hele Norges coronakart