Everlast

En blå hipphopper på stedet hvil.

«Eat At Whitey's» overrasker ikke på samme måte som forgjengeren. Nå kjenner man formelen til det tidligere House Of Pain-medlemmet.

Everlast (31) blander blå gitartoner, brummende vokal à la Tom Waits og hipphopprytmer som om det skulle være den selvfølgeligste ting i verden. Stilen er den slentrende, grovkornede og levde. Everlast er den vise og overbevisende historiefortelleren som lener seg tilbake, klimprer lett på gitaren, lar et tungt, programmert beat gå i bakgrunnen mens et utstudert skranglete band humper av gårde borte i et hjørne. Han er som en litt breial hillbilly med singer/songwriter-ambisjoner og med en lidenskap for hipphopp som ligger litt tilbake i tid.

Selve oppskriften er imidlertid ikke så spennende i seg selv lenger. Plata avslører at Everlast er mer spirituelt søkende enn musikalsk søkende. Men han holder seg flytende - foreløpig - på en lat sjarm og karismatiske høydepunkter som «Black Jesus», «Black Coffee», «Mercy On My Soul» og «Put Your Lights On»