Evig barndom i dødens land

J.M. BARRIE SKAPTE ikke Peter Pan og Neverland ut av det blå. Den skotske dramatikeren kombinerte en seinviktoriansk tro på barndommens fortryllelse med eldgamle forestillinger om udødelighet og de dødes land. Historien om Finding Neverland begynner i antikken.

«De gudene elsker, dør unge», skrev den greske dramatikeren Menander. Ofte er dette blitt sett på som en henvisning til hvordan de som dør unge slipper alderdommens herjinger med kroppen. Men det er ikke her fokuset egentlig lå. Den som dør ung, forblir evig ung.

I Hades, det greske dødsriket, forble de døde sjeler alltid i en tilstand tilsvarende hvordan kroppen var i døds- eller begravelsesøyeblikket. Når Odyssevs står ved dødsrikets port, ser han falne helter med sine blodige sår som de nå må ha i all evighet. Tilsvarende ville man alltid forbli like gammel i dødsriket, nøyaktig så gammel man var i det øyeblikk man døde. Evig barn, evig ung eller evig gammel.

Grekerne idealiserte mennesket som mest fullkomment akkurat når han eller hun hadde blitt virkelig voksen, men samtidig før alderen på noen måte satte sine spor. Å dø i sin ungdoms blomst, var dermed ikke en ensidig trist skjebne. Den perfekte ungdom er uansett bare noen flyktige øyeblikk i et liv. Døde man ung, tok man derimot med seg sin ungdom over i dødens evighet. Dette var hva grekerne kalte «den vakre døden».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EN AV DE homeriske hymnene truer Apollon med å hive sin nyfødte bror Hermes til den dypeste delen av dødsriket, slik at han der kunne bli leder for de aller minste. Om Apollon hadde gjort alvor av trusselen sin, ville Hermes evig forblitt et spedbarn. I en kultur der den perfekte ungdom var idealtilstanden, var ikke dette en trussel å kimse av.

Hades var likevel ikke det eneste stedet grekerne trodde man kunne ende etter et alminnelig liv. Gudene fraktet noen få heldige menn og kvinner med kropp og sjel til forskjellige steder ved verdens ende der de levde evig. Elysium, De saliges øyer, Den hvite øya var alle fjerne steder der noen få utvalgte mennesker på denne måten oppnådde fysisk udødelighet. Både unge og gamle ble brakt til disse fjerne fantastiske stedene, men på mirakuløst vis ble de alle brakt til ungdommelig fullkommenhet og levde også evig i denne tilstanden.

SOM ENHVER universitetsutdannet brite, kunne også J.M. Barrie sine greske klassikere. Hans mest kjente skikkelse fikk da også navnet etter den evig lekne gjeterguden Pan. Barries Neverland, Aldriland eller Eventyrland som det nokså feilaktig er blitt hetende på norsk, bygger også helt klart på de gamle greske forestillingene om de forskjellige landene ved verdens ende, der man kunne leve evig ung.

Verden var likevel ikke helt den samme da Barrie lagde sitt teaterstykke og da menneskene trodde på Elysium og De saliges øyer ved verdens ende. Atlasets grå flekker var i 1904 forsvinnende små, så den skotske dramatikeren flyttet like godt sitt idealrike langt utenfor atlasets permer. Hvem kan noensinne motbevise at Neverland ikke faktisk eksisterer der man kommer hvis man følger ruten «annen stjerne til høyre og rett frem helt til morgenen»? I dette området hinsides alminnelig forståelse av rom og tid skapte han et Neverland som svarte til eventyrfantasiene til seinviktorianske barn. Her var alle barnebøkenes sjørøvere, indianere, alver og havfruer, i en salig blanding bare logisk ut fra barnas lek.

I MOTSETNING TIL Elysium, er ikke Neverland landet for evig ungdom, men for evig barndom. Man ser likevel at døden også er vesentlig i fremstillingen av Neverland, der Peter Pan bor med the lost boys eller de bortkomne guttene. Hvem er de evig bortkomne barna som aldri vokser opp? Det er selvfølgelig de døde barna. At barna ikke egentlig dør, men forsvinner, representerer en omskrivning av dødens realitet for barna i et seinviktoriansk Storbritannia, der mange barn fremdeles opplevde at både søsken og lekekamerater døde før de vokste opp. Barrie beskrev i tillegg også Peter Pan som ham som fulgte døde barn på sin vei.

Da Wendy og brødrene hennes fløy ut av vinduet sammen med Peter Pan, var alt foreldrene fant i sin fortvilelse et tomt barneværelse. I virkelighetens verden er det bare døden som på et øyeblikk kan gjøre barneværelse evig tomt. At barna etter lang tid i Neverland svever inn igjen gjennom vinduet er dermed enda mer fantastisk enn at de en gang fløy ut i natten.

Neverland brakte slik også trøst til et voksent publikum. Barrie kunne på ingen måte fjerne dødens realitet, men gjennom å skape et fantastisk land der de døde barna frydet seg i munter lek for alltid, lagde han et bilde av døden som kunne føles mer forsonende.

DEN AKTUELLE FILMEN Finding Neverland gir en framstilling av forholdet mellom J.M. Barrie og familien Llewelyn-Davies fra første gang han møtte dem og opp til han gjorde ferdig teaterstykket om Peter Pan i 1904. Det var vennskapet med de fem guttene i familien Llewelyn-Davies, som ble utløsende for at Barrie skapte historien om gutten som aldri ville bli voksen. Peter Pan selv fikk fornavnet sitt fra den mellomste gutten i brødreflokken.

Filmen har gjort en del endringer på den egentlige historien. I filmen er for eksempel Sylvia Llewelyn-Davies enke allerede når hun møter Barrie for første gang, og dør like etter premieren på Peter Pan. I virkeligheten levde både herr og fru Llewelyn-Davies i henholdsvis tre og seks år etter premieren. Utelatelsen av Sylvias ektemann bare forenkler historien. At Sylvia er døende samtidig med at Neverland tar form, representerer derimot en klar forsterking av sammenhengen mellom døden og Barries aldriland. Når filmens Sylvia dør, går hun selv også inn i Neverland.

Filmens forsterkede sammenstilling av død og Neverland synes likevel å ligge atskillig nærmere Barries egen grunnforståelse av dette fantasilandet, enn hvordan det seinere er blitt sukkerglassert av Walt Disney og forsøkt brakt til verden av Michael Jackson på en ranch i California.

I filmens slutt glipper det likevel. Barrie forklarer til den unge Peter Llewelyn-Davies at hans døde mor alltid vil være tilgjengelig i Neverland. Men her glemmer regissøren at Neverland aldri var et sted for vanlige voksne.

I MOTSETNING TIL de fem Llewelyn-Davies-guttene som han ville se vokse opp, var det en annen sentral skikkelse i Barries liv som aldri gjorde det. Barries bror David døde i en alder av bare tretten år og ble slik for evig fanget i barndommen.

J.M. Barrie var selv også mannen som aldri ble voksen. Det var ikke uten grunn at hans beste venner var barn. Den samtidige britiske idealiseringen av barndommen bidro nok også til hvordan Barrie ønsket å bevare barndommens fantasi og forståtte uskyld både i seg selv og andre.

Når Barrie skapte sitt eget drømmeland der ingen noensinne forandret seg, var det dermed ikke overraskende at dette ble et land på barnets premisser. J.M. Barrie var på ingen måte interessert i evig ungdom. Han higet etter evig barndom.

I det Neverland Barrie skapte, var det plass til alle som virkelig sto ham nær. Her skapte han et evig hjem både for sitt eget barnlige jeg og for sin døde trettenårige bror. I sin fortelling om Neverland fanget han også for alltid Llewelyn-Davies-guttene som barn, i motsetning til i virkeligheten der han måtte oppleve alle de fem guttene forlate sin barndom idet de vokste opp og bort fra ham.