Evig heavy

Det finnes i hvert fall fire fyrer på denne kloden som aldri har hatt noen 40-årskrise.

KONSERT: Det er med andakt folk entrer en Metallica-konsert. Vissheten om hvilke formidable låter som kommer, er til å ta og føle på. Og kanskje har du opplevd eller lest om hvor autoritært bra vokalist og gitarist James Hetfield kan styre sin rasende heavytropp. Eller hvor godt kvartetten fra San Francisco kler en sal som Oslo Spektrum.

Men samtidig er de oppe i åra og rike. Dessuten avlyste de et par-tre konserter i Sør-Amerika i høst på grunn av utmattelse. Dette kunne gå alle veier.

Tyngst i klassen

Men det var aldri tvil gjennom to og en halv time: Det er få, om noen, andre band som kan tyne slike nyanser og stemninger ut av fire instrumenter og en vokal. Vi fikk servert 20 aggressive, blytunge, thrasha, men også til tider sentimentale år komprimert ned til nesten tjue nådeløse øyeblikk på en kveld.

Tidlige klassikere som «The Four Horsemen» og «Seek & Destroy» pisket tidlig i gang massene foran scenen. Låter som «Sad But True» , «Nothing Else Matters» og «One» ga oss en leksjon i hvorfor Metallica er et av verdens største rockeband, mens «Master of Puppets» og «Battery» forklarer hvorfor de er av de viktigste. Og hitkavalkaden ble møtt med et brøl fra folkedypet på plass i Spektrum.

Gled dere

Metallica har et så svært supersonisk arsenal på lager at vi føler oss som en lammet diktator knust av en supermakts vrede. Rasende riff kommer lynende fort, men alltid med melodi og groove. Balladene som sendte Metallica inn i rockens eliteserie, sitter akkurat så bra som metalfundamentalistene alltid har hatet. Metallicas autoritet ligger i musikken. Harryholdningen, spyttklysene og det helt ordinære sceneshowet understreker dette perfekt.

I kveld ønsker Metallica velkommen til nok et fullsatt Spektrum. Gled dere.

MAKTDEMONSTRASJON: Bassisten Robert Trujillo spruter av energi, og viser at det ikke er noen 40-årskrise i Metallica.
<B>VOKALIST:</B> James Hetfield.