REELL LIDELSE: Forskningen har for lengst vist at internettavhengighet er en reell, og ikke innbilt lidelse. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
REELL LIDELSE: Forskningen har for lengst vist at internettavhengighet er en reell, og ikke innbilt lidelse. Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Evig uoppmerksom

Hvem er den største fienden i kampen mot manglende tilstedeværelse og åndssløv tidsbruk? Ta en selfie i speilet og se selv, skriver Geir Ramnefjell.

Meninger

Programlederen på Dagsnytt 18 var i ferd med å gå tom for ammunisjon. Hun hadde nettopp forsøkt å grille Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas, be om en forklaring på hvorfor mobilprisene er så mye høyere i Norge enn i vårt naboland, Danmark. Det skal jo liksom være lett å ta Baksaas på dette, men det er kanskje ikke uten grunn at han er en av landets høyest gasjerte ledere. For Baksaas var forberedt, væpnet til tennene med gode motargumenter: Danmark er lite og flatt. Forbrukerlovgivningen er annerledes. Det er et annet kostnadsnivå, og bruken av mobiltjenester er større i Norge.

Dette ble vanskelig, så programlederen spilte sitt siste kort. Av mer moralsk karakter:

«Men hva med at vi bruker så mye av vår tid med mobiltelefonene, synes du dét er greit da?»

Baksaas hadde dessverre et godt svar på det også:

«Det er en debatt vi får ta i samfunnet. Jeg synes det er en viktig problemstilling som har mye for seg. For det er jo ikke noe hyggelig hvis alle fire i familien sitter med nesa i en mobiltelefon og undersøker hva som foregår der, i stedet for i rommet for øvrig. Det tror jeg vi alle føler litt på, min familie inkludert.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den griske tele-sjefen var kanskje ikke fienden, likevel. Slikt er ubekvemt. For det betyr at fienden finnes et annet sted. Det er bare å ta en selfie i speilet, og se selv.

Journalisten og forfatteren Agnes Ravatn kommer snart ut med en selvhjelpsbok om temaet, etter en dyrekjøpt erfaring som ineffektiv suppegjøk som bare satt og surfet på nettet dagens lang uten å få gjennomført prosjektene sine. Bokprosjektet begynte med en artikkelserie i Dagbladet, der hun tok selvhjelpslitteraturen på alvor og fortalte hvordan mange av tipsene faktisk har gitt henne et bedre liv. I den første, under tittelen «Vi lever i et ulykkelig ekteskap med Internett», konkluderte hun slik: «Å overvinne distraksjonar må innan kort bli eit eige skulefag. Elles er alt snart tapt. Verda går under. Sann mine ord.»

Foruten å ha gitt gode argumenter til de som mener at selvhjelpslitteratur faktisk har en naturlig plass i innkjøpsordningen til Kulturrådet, treffer Ravatns prosjekt tidsånden med stor presisjon. Det går selvsagt an å forsøke å kategorisere kritikken av internettavhengigheten som en slags reaksjonær dille. Å, nei! Vi bryr oss ikke om hverandre. Verden har forandret seg, kan vi si. Datatrafikk og tilgjengelighet endrer samfunnet vårt, endrer måten vi lever på, er sosiale på. Sånn er det bare.

Men det ville være en ganske sløv tilnærming. Forskningen har for lengst vist at internettavhengighet er en reell, og ikke innbilt lidelse. Dopaminnivået i hjernen stiger når du får en «like», det vet vi vel alle av egen erfaring. Det er derfor vi utvikler ny, og helt besynderlig oppførsel. Som å gå gatelangs med nesa i telefonen, gå rundt i kjøpesenteret og inn i butikken med øye for bare én ting: mobilen. Folk blir irriterte. Med god grunn, for du følger jo egentlig ikke med på det du holder på med. For å bli litt anekdotisk: Jeg gikk til optikere denne uka, og ble hilst velkommen på litt ublidt vis av butikkmedarbeideren: «Hallo, ja!». Jeg hadde gått inn, sto foran disken og så fortsatt ned i telefonen. «Det skjer stadig oftere», kunne han opplyse.

Når jeg er på reise, og kommer til en ny by legger jeg ikke lenger merke til omgivelsene mellom flyplassen og hotellet. Vakker, norsk natur. Særegenheter, som forteller noe om stedet, de ulike rammebetingelsene i dette mangfoldige landet vårt, det går meg hus forbi mens jeg leser en kronikk (eller er på Instagram/Twitter/Facebook) på mobilen inne i flybussen.

For ikke å snakke om hvordan det er hjemme. Et munnhell i våre dager går omtrent slik: Før kranglet man om arbeidsfordeling i hjemmet, nå krangler man om mobilbruk, oppmerksomhet og tilstedeværelse. En tilsynelatende enkel regel om å ha mobilpause siste halvtimen før man legger seg, blir til en nesten uoverstigelig vanskelighet.

Alkoholikeren må nå sitt bunnpunkt før han makter å endre seg. Det samme gjelder kanskje for internettavhengighet, men det er vanskeligere å stille diagnosen selv når vi ikke reelt sett er oppmerksomme på hva vi lider av. Agnes Ravatn har begynt å skrive for hånd, med penn og papir, før hun «fører inn på data». For å unngå fristelsene. Vi humrer av slik arkaisk livsførsel.

Jeg kjenner bare to stykker som ikke har smarttelefon, men de er likevel usedvanlig oppdaterte og slagkraftige. Det kan jo hende det er fordi de har tid til å tenke seg om mellom oppdateringene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook