JULEKLASSIKER: For millioner av amerikanere blir det ikke jul uten «It's a Wonderful Life», Frank Capras film fra 1946. Selv betraktet regissøren den aldri som noen julefilm. Foto: AP/NTB Scanpix
JULEKLASSIKER: For millioner av amerikanere blir det ikke jul uten «It's a Wonderful Life», Frank Capras film fra 1946. Selv betraktet regissøren den aldri som noen julefilm. Foto: AP/NTB ScanpixVis mer

Eviggrønn, vidunderlig jul

En suicidal familiefar og en tykkfallen engel. For millioner av amerikanere, og en stadig større skare på denne siden av Atlanteren, blir ikke høytiden den samme uten.

Meninger

IDEER: «Dette er det sprøeste jeg har vært vitne til», sa Frank Capra i et intervju i Wall Street Journal i 1984, og siktet til at filmen «It's a Wonderful Life», som han hadde regissert nesten 40 år tidligere, nå ble vist på fjernsynskanaler over hele USA. «Filmen lever sitt eget liv, og jeg kan betrakte den som om jeg ikke har hatt noe med den å gjøre», sa han. «Det er som å være far og se barnet sitt vokse opp og bli president. Jeg er stolt, men det er barnet som har gjort jobben.»

Ytterligere 30 år seinere holder filmen fremdeles stand som en av tidenes mest populære julefilmer, sammen med titler som «Miracle on 34th Street» (1947), «White Christmas» (1954) og «nykommerne» «Home Alone» (1990) og «Love Actually» (2003).

«It's a Wonderful Life» («Livet er vidunderlig») hadde premiere i New York i desember 1946, og ble stort sett mottatt med lunkne kritikker. Filmen ble heller aldri noen stor publikumssuksess, selv om den ble nominert til fem Oscar. Da filmen så ble gjenoppdaget, skyldtes det rett og slett en glipp i 1974 da rettighetene til filmen ikke ble fornyet. Den ble «fritt vilt» på fjernsynsmarkedet, og historien om George Bailey — mannen som forsaket sine drømmer til inntekt for småbylivets og menigmanns ve og vel — blafret over millioner av TV-skjermer desember etter desember.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag har NBC sikret seg rettighetene, og fortsetter å vise den. For mange amerikanere er en jul uten «It's a Wonderful Life» like utenkelig som en jul uten «Grevinnen og hovmesteren» her hjemme. Uten sammenlikning for øvrig. For selv om Capras film inneholder både humor og romantikk, er den dypt alvorlig, det dreier seg om en mørk fabel som treffer midt i hjerterota og framtvinger en slags katarsis.

Når protagonisten (spilt av James Stewart) på selveste julaften plutselig befinner seg i en økonomisk krise, ser han ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Men når han så står på brua klar for å kaste seg ut i den kalde, strie strømmen nedenfor, blir han plutselig — og mirakuløst- reddet av den rundkinnede skytsengelen Clarence (Henry Travers). Når George så klager sin nød og forteller at han skulle ønske at han aldri var blitt født, får engelen den geniale ideen å innfri hans ønske.

Foreta et lite tankeeksperiment. Stryk deg selv fra jordas overflate, og sett opp ei liste over alt det som nødvendigvis måtte ha fortonet seg annerledes. For ikke å snakke om alle de liv som ville ha tatt en annen kurs — hvis ikke det hadde vært for deg. For familiefaren George — på omvisning i en verden han aldri fikk sette sine fotavtrykk i — blir opplevelsen skjellsettende. Småbyidyllen er forvandlet til et sted i fullstendig moralsk forfall. Den yngre broren, som George reddet fra en drukningsulykke i barndommen, er død og begravet, hans sprudlende mor er blitt en bitter gammel dame, og den livsglade kvinnen han giftet seg med er blitt en fryktsom, innadvendt frøken, som selvfølgelig heller aldri ga liv til fire fantastiske unger. «Rart, ikke sant?» sier engelen. «Ethvert menneskeliv rører ved så mange andre liv. Når man ikke lenge er her, oppstår et forferdelig tomrom, ikke sant?»

Med mindre man aldri har hatt en dårlig dag, tror jeg de aller fleste vil kunne identifisere seg med George. Lærdommen av hans mørke odyssé er at uansett hvor verdiløse vi måtte føle oss, så er våre liv meningsfulle fordi vi har en verdi for menneskene rundt oss. Uansett om vi tror på engler, julenisser eller annet, får Frank Capras film oss til å se hvor viktige hver og en av oss er i den store sammenhengen. Og siden våre liv er så tett sammenvevde, er det å frivillig dra herfra rett og slett en grov ansvarsfraskrivelse, en feig og egoistisk handling. Hvor mørk tilværelsen enn måtte oppleves, så finnes det lys. Rundt et hjørne. I enden av en tunnel. Iblant må det imidlertid en engel til for å lede oss dit. Eller en bevinget film.

Selv betraktet aldri Frank Capra «It's a Wonderful Life» som en «julefilm». Men uten julehøytiden som bakteppe, ville filmen aldri hatt den statusen den har i dag. Det som gjør Capras film så sterk, så hjerteskjærende, så effektfull, er at vi er vitner til George Baileys nedtur nettopp på selve julaften. En familie som går i oppløsning mens ribba står i ovnen og lysene funkler i den pyntede grana, barn som gråter, og en beruset far som raver gatelangs mens jula ringes inn, fast bestemt på å ta sitt liv, er nesten uutholdelig trist. Når årsaken til det hele er noe så «banalt» som pengeproblemer — ikke en gang selvforskyldt — blir det enda verre. Og enda tristere blir det når mannen det her er snakk om er en ressurs i lokalsamfunnet — et tvers igjennom godt menneske.

Ikke uten grunn ligger «It's a Wonderful Life» helt på toppen av det amerikanske filminstituttets liste over «The 100 Most Inspiring Films of All Times», sammen med titler som «Schindlers liste», «E.T.» og «Drep ikke en sangfugl», filmer som «sender oss ut av kinosalen med en større tro på framtida.» Det enkle og geniale plottet, en variasjon over Dickens' «En julefortelling», frister selvfølgelig filmprodusenter fremdeles, men filmens utallige fans liker ikke tanken på at noen skal tukle med verket.

Da det nylig ble kjent at en oppfølger er på trappene, manglet det heller ikke på reaksjoner. «Julen er avlyst!» skrev en blogger. «Kanskje George Bailey likevel burde ha tatt sitt liv», skrev en annen. Og skuespilleren og stand-up komikeren John Fugelsang tvitret: «Det hadde vært bedre om vi aldri hadde blitt født». Arge kommentatorer har sannsynligvis ikke noe å frykte, for det finnes allerede en blåkopi, riktignok laget for TV, uten at det har forringet potensialet som ligger i Capras film. «It happened one Christmas» fra 1977 skiller seg imidlertid fra originalen på et punkt; her er det — i likestillingens navn — Mary, kona til George, som går konkurs, og bestemmer seg for å ta sitt liv, når en engel, også kvinnelig, kommer henne til unnsetning. Resultatet er lite inspirerende. Og like lite «skadelig» for originalen, som — viser det seg år etter år — er en slitesterk 67-åring.

For filmen dukker også stadig opp på kinolerreter rundt omkring i verden. I Norge vises den på flere av landets cinemateker nå i desember, og i Storbritannia går det mot ny distribusjonsrekord med oppsetninger på over 200 kinoer i jula. I USA har filmen også fått sin egen festival i Seneca Falls, den lille byen i staten New York, som Frank Capra brukte som modell for småbyen handlingen utspiller seg i. Festivalen gikk av stabelen i helgen, og en av gjestene i år var Bob Farnesworth, produsenten bak den varslede oppfølgeren, samt den nå 73 gamle «barnestjernen» Karolyn Grimes, som spilte datteren til George Bailey i originalen. Hvis alt går etter planen kommer hun til å gjøre comeback — denne gangen i rollen som skytsengel med oppdrag å redde en suicidal nevø — i «It's a Wonderful Life: The Rest of the Story».

Om oppfølgeren vil få vinger å fly på er for tidlig å si. At den vil utkonkurrere forgjengeren er usannsynlig. Selv om «It's a Wonderful Life» har blitt kritisert av noen for å være for søtladen, sammenlikner andre den med et stykke musikk, som bare blir bedre og bedre hver gang man ser den. Uansett, man skal være laget av massiv granitt for ikke å bli påvirket. Uttellingen kommer hver gang — i form av tårer og klarsyn. Jonas Rein Seehuus er skribent
og tv-journalist

Lik Dagbladet Meninger på Facebook