Evighets- maskinen

DE ER VIKTIGE Manchester-band. Begge må regnes til de aller mest sentrale engelske postpunkbandene. De ble grunnlagt omtrent samtidig, i 1976. Representanter for begge band skal ha vært til stede på Sex Pistols’ epokegjørende Manchester-konsert 4. juni 1976. Og apropos: Det er også én aktuell ting som binder Joy Division og The Fall sammen: I den straks premiereklare, Anton Corbijn-regisserte «Control» blir Joy Division-sanger Ian Curtis portrettert av Sam Riley. Hans forrige rolle i en spillefilm var som, nettopp, The Fall-sanger Mark Edward Smith i fem år gamle «24 Hour Party People».

2007 BURDE EGENTLIG vært det store The Fall-året. Summen av jubileer og aktivitetsnivå er såpass høy for bandet med 26 studioalbum, nærmere 100 plater totalt og cirka 57 ulike besetninger at det på det nærmeste kvalifiserer til at teksten til Rough Trade-singelen «How I Wrote ’Elastic Man’» fra 1980 kan støpes i Manchester-fortauene.

NYLIG UTKOM «The Fall Box Set 1976–2007» (Castle/VME), fem CD-er (fire kronologiske epokegjennomganger, samt en liveantologi) som dokumenterer The Falls lange, ujevne, men på sitt idiosynkratiske vis svært konsekvente karriere. Selv om The Fall-uttrykket har variert sjangermessig mellom en slags primitiv garasjerock, type Velvet Underground-møter-kraut til øyeblikk av nesten rendyrket tekno på 90-tallet, har Smiths særpregede vokalavlevering alltid gjort The Fall umiddelbart gjenkjennelig. Så også på årets ferske The Fall-plate, «Reformation Post TLC» (Sanctuary/VME), som blant annet inkluderer en ubetalelig versjon av Merle Haggards «White Line Fever». Bare ett band kunne fått den til å låte slik den gjør her. Mark E. Smiths samarbeid med den tyske elektronikaduoen Mouse On Mars under navnet Von Südenfed på albumet «Tromatic Reflexxions» (Domino/Playground) er samme greia: når Smith tilkjemper seg kontrollen over lydbildet, er det en ren forlengelse av The Fall.

PÅ TOPPEN AV DETTE fylte Mark E. Smith 50 år 5. mars, og 23. mai var det 30 år siden The Falls første konsert. Om ikke det var nok, så har også 23 forfattere bidratt til «Perverted by Language: Fiction inspired by The Fall». Antologien er like ujevn og variert som The Fall-katalogen, og byr ikke på noen a-liste av forfatternavn (om Rebecca Ray, som har skrevet en tekst basert på 2005-coveren «I Can Hear The Grass Now», heter det i forfatteromtalen at «gjennom skrivekarrieren har hun fortsatt å forfølge en interesse for servitøryrket»). Men tekstene, som konsekvent har The Fall-låter som titler, vitner om at The Falls evige tiltrekningskraft på andre kunstnere er i behold.

NOEN FOLKELIG FEIRING av The Falls første 30 år blir det ikke nødvendigvis, for et band som riktignok elskes av mange, men ikke mange: Den utmerkede, doble karriereoppsummeringen fra 2004 ble beskjedent nok titulert, fritt etter Elvis, «50 000 Fall Fans Can’t Be Wrong». Hvilket trolig er et fornuftig estimat av The Falls trofaste tilhengerskare på verdensbasis, kanskje litt i overkant til og med.

I april neste år kommer, etter et par uautoriserte forsøk hvor han har nektet å stille seg selv til disposisjon, endelig den store Mark E. Smith-biografien. Nesten uansett hva slags bok Smith og Manchester-forfatteren Austin Collings greier å skru sammen – tittelen er enten «Renegade: The Lives and Tales of Mark E. Smith» eller den like lovende «Renegade: The Gospel According To Mark E. Smith» – så vil vi kanskje endelig begynne å skimte den egentlige mannen bak en av britisk rocks største myter. Kanskje han til og med er verdt en egen biofilm etter hvert.