evighetsmaskin

Dette er historien om tre ubekymrede musikere, en bekymret videoregissør og en motor som aldri slutter å gå.

- JEG VEIT ÆRLIG TALT ikke hva han har tenkt, sier Håkon Gebhardt.

Han har tatt av seg skjorta og satt seg med ryggen mot en gul container som står på en liten lekeplass på Rodeløkka i Oslo.

- Det er alltid sånn med Kim. Han ber oss komme et sted på et tidspunkt, og så kommer vi, og så virker det som han ikke har planlagt noen ting, men så blir det alltid fint.

- Du vet ikke noe denne gangen heller?

- Nei, sier Gebhardt

PÅ EI VOGN NOEN METER bortenfor sitter Kim Hiorthøy bak et filmkamera med en huskeliste i fanget. Han tenker.

- Kanskje vi skulle tatt noen bilder oppe på Ekeberg etterpå, sier han.

- Er Norway Cup over, eller? Er det noen som gidder å sjekke om det er noe plass der oppe? Jeg trenger bare litt gress og en åpen slette, gjerne med litt skog som ettermiddagssola kan trenge gjennom. Det er jo så fantastisk vær.

- Hva skal videoen handle om, Kim?

- Den skal handle om barn som blir superhelter om natta. Og så har jeg tenkt å filme Motorpsycho mens kamera går rundt og rundt.

- Hvorfor det?

Kim trekker på skuldrene.

- Det er bare min intuitive tolkning av låta, sier han.

- Jeg er ikke så veldig konkret når jeg jobber. Det er det som er problemet.

- Hva er problemet med det?

- At man må planlegge når man skal lage musikkvideo. Man må bestille ting og leie utstyr og sånn. Og fordi jeg sjelden tenker helhetlig, så blir det bestandig veldig mye tull. Det tar jeg sjølkritikk på. Er det forresten noen som kjenner noen som har et piano? Helst her i nærheten?

Kim ser først opp, og deretter ned på blokka si. Motorpsychos Hans Magnus Ryan, Bent Sæther og Håkon Gebhardt sitter rundt omkring på den vesle plassen. Hans Magnus, eller Snah, som han gjerne kaller seg, sitter og gnukker på en hvit Fendergitar. Bent og Håkon leser. De sier ingenting. De ser ikke ut til å bekymre seg over Kims mangel på planlegging.

DET ER SJETTE GANG Kim lager video for Motorpsycho. Og han har laget hvert eneste cover siden 1993.

- Han gjør sine ting, og vi gjør våre, sier Bent Sæther.

- Vi har utvikla oss i forskjellige retninger opp gjennom åra. Han har interessert seg for nye ting, vi har interessert oss for nye ting. Men uansett, så er det en samhørighet her: jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det, men vi speiler alltid hverandre.

- Var det noen som hadde et piano, eller? spør Kim igjen borte på vogna.

Bent ser på Kim og smiler skjevt.

- Og det er jo en kjennsgjerning, sier han.

- At skal du jobbe med en kunstner, så må du la ham gjøre akkurat som han vil. Selv om vi tre i bandet ikke alltid er enige, så blir det alltid best sånn.

- OKEJ, SNAH! Da kan du gå inn i ringen! sier Kim.

Snah tusler inn i ringen. Han starter singelen «Serpentine» på en liten CD-spiller og skrur på en vindmaskin. Kim begynner å sirkle rundt ham.

- Se i kamera, Snah, sier Kim.

Det er Kims assistent Hanne som skyver vogna han filmer fra. Hun er andpusten.

- Litt fortere, sier Kim til Hanne.

- Prøv å følge kameraet med blikket, sier han til Snah.

Det går fortere. Snah kjemper seg rundt og rundt, mens han synger og spiller. Serpentine, serpentine! Fortere. Refrenget er over. Det er gitarsolo, Snah rocker som et helvete og Hanne skyver Kim på vogna.

- Fortere!

- Du ser guddommelig ut, Snah!

Hanne blir rød i ansiktet, Snahs gitarsolo gviner ut fra de spinkle høyttalerne, og det er nå det skjer. I en sving. Den svære vogna med Kim og kamera på, velter.

Kim ruller bortover på asfalten, reiser seg, sjekker at utstyret er intakt og sier:

- Vi tar det igjen. Litt langsommere denne gangen. Høhø.

DET ER TRETTENDE SKIVE på tretten år. Den heter «It\'s a Love Cult» og kommer om halvannen måned. I morra spiller Motorpsycho på Øyafestivalen, og i oktober legger de ut på nok en Europaturné.

- Det er egentlig veldig lett å spille i Motorpsycho, sier Bent Sæther borte på benken.

- Vi bare holder på og lager låter, og så gir vi dem ut, og så lager vi nye låter. Det er jo å lage dem som er gøy. Ikke å gi dem ut.

- Får dere aldri kunstneriske kriser? Ingen vakuum?

- Nei. Vi gjør ikke det, altså. Men Kim får det, har jeg hørt.

Bent ser bort på Kim, som sitter på vogna si og tenker.

- Hva da? sier Kim.

- Du er en av dem som driver og får kunstneriske kriser, er du ikke? sier Bent.

- Jeg får kunstneriske kriser hele tida, sier Kim.

- Hvorfor får ikke Motorpsycho det, da?

- Fordi vi driver bare på. Det som er bra, er at det liksom ikke fins noen grenser for hva vi skal være. Vi har aldri sagt at dette er vår greie. Vi sier at dette er vår greie. Og dette. Og dette. Og dette. Vi snevrer ikke inn. Vi maler oss ikke inn i et hjørne. Sist laget vi ei arrangert og orkestrert skive. Da har vi gjort det. Nå er det ikke mer å hente der. I hvert fall ikke nå. Derfor gjør vi det enkelt og streit og mer improvisert denne gangen.

- Det høres veldig greit ut?

- Ja, det er egentlig det, altså. Det er nok lettere å spille i Motorpsycho enn i mange andre band.

- OKEJ, GEBHARDT! Da er din tur i ringen! roper Kim.

Håkon Gebhardt går i ringen. Spiller på noen cymbaler og går ut igjen. Så er det Bent med bassen, så er det middag fra Pizzabussen, og så er det Ekeberg i lav ettermiddagssol. Motorpsycho skal gå nye runder i ringen. Men Kim vil vente litt. Sola står ikke lavt nok.

- Vi må dra halv seks, sier Bent.

- Det rekker vi. Bare noen minutter til, så er det perfekt, sier Kim. Med ett ser han bekymra ut:

- Er det noen som vet om vi må søke for å filme her oppe, forresten?

<B>Ventetid: Musikkvideoinnspilling er en langdryg affære. Fra venstre: Håkon Gebhardt, Hans Magnus Ryan og Bent Sætther.
<B>- SE RETT I KAMERA: For sjette gang lager Kim Hiorthøy musikkvideo for Motorpsycho. Assistenten Hanne skyver Kim på vogna.