Evigvarende klokskap

Ondskapsfulle og spirituelle sekstenhundretallsparadokser som gjør laster av enhver dyd.

Hertug Frangois de La Rochefoucauld (1613- 80) ble født inn i det franske høyadelskapet, og hans samling med 504 maksimer, som første gang kom ut i 1665, tilhører da også en helt særegen fransk sjanger som har sin bakgrunn nettopp i det franske hoff. Her dyrket de kunsten å lage mer eller mindre ondsinnede «portretter», samtidig som de underholdt seg med å formulere sine meninger i korte og rammende sentenser. Og det er ikke mye som er igjen av mennesket etter å ha lest Rochefoucaulds ondskapsfulle og kortfattede observasjoner av sine medmennesker. Her tar han bl.a. for seg laster som gjerrighet, feighet, misunnelse og ikke minst narraktighet, som sikkert fantes i overflod ved det franske hoff, som vel ikke oppfordret til det såkalt naturlige. Eller, som en av maksimene sier, «Intet gjør det så vanskelig å være naturlig som trangen til å se ut som man er det».

Misantrop

Men også dyder som mot, omsorg, anger, fromhet, trofasthet og ære stripper han og gjør til det motsatte. Misantropen Rochefoucauld så bare egenkjærligheten, noe som spesielt kan leses i hans mange kyniske refleksjoner rundt kjærligheten. Og til tross for at samtidas kvinner, som forfatterinnene Madame de La Fayette og Madame de Sévigné, sto på svært god fot med Rochefoucauld, er det spesielt dem som får gjennomgå: «De fleste kvinner sørger over sin elskers død mindre av kjærlighet enn for å virke mer verdige til å bli elsket.»

Verbalt smell

For de er svært underholdende, disse kortfattede ondsinnethetene, bl.a. følgende maleriske observasjon: «Den livligheten som tiltar med alderen, er nært beslektet med galskap.» Eller også: «Alle mennesker klager over sin hukommelse, ingen klager over sin forstand.» Men noen stor tenker regnes han likevel ikke som, Rochefoucauld, og visse av åndfullhetene er da også nesten litt for opplagt moraliserende, som: «Vår anger skyldes ikke så meget at vi beklager det gale vi har gjort, som at vi frykter de følger det kan få for oss.» Snarere er det, ifølge dansken Hans Sørensen, den presise stilen eller det han kalte «det verbale smell», som gjør at disse maksimene har overlevd i 400 år.

Klokheter

Nå er nok ikke maksimene skrevet for å leses i et strekk, slik en anmelder må. Snarere er vel dette ment som en slags oppslagsbok, og personlig føler jeg meg nærmest litt dum etter å ha slukt så mange klokheter. Problemet er etter min mening også knyttet til denne sjangerens natur: at slike kortfattede paradokser, så helt strippet for litterært kjøtt og blod, har en evne til å oppløse seg selv. Eller, for å si det med Rochefoucauld: «Skarpsindighetens største feil er ikke at den ikke når frem til målet, men at den går forbi det.»

Men for all del, en jyplete bokanmelder i en tabloidavis, som attpåtil er kvinne, ville vel Rochefoucauld tilintetgjort med en liten sentens, og disse fire hundre år gamle spiritualitetene er på alle måter en helt glitrende utgivelse.

Anne-Lisa Amadou, som dessverre nylig gikk bort, har oversatt og skrevet et etterord som jeg trekker store veksler på. Amadou har vært vår fremste oversetter av fransk litteratur, og hennes innsats for å presentere et norsk publikum for franske eksklusiviteter kan vel verken overvurderes eller erstattes.