RADIKALISERING: Til og med tidligere jihadister kan bli «kulturbærere». Illustrasjon: Flu Hartberg.
RADIKALISERING: Til og med tidligere jihadister kan bli «kulturbærere». Illustrasjon: Flu Hartberg.Vis mer

Exit framtidsdystopi

Framveksten av jihadisme i Østfold var merkelig. Men å få bukt med den er ikke mystisk.

Kommentar

«Har du tilgitt deg selv?»

Spørsmålet kommer fra Deeyah Khan i hennes siste dokumentarfilm, «Jihad, hellige krigere». Intervjuobjektet, Abu Muntasir, begynner å gråte ukontrollert. Han regnes som en av grunnleggerne av vestlig jihad, og har inspirert tusenvis av muslimer til å reise til Afghanistan, Kashmir, Burma, Bosnia og Tsjetsjenia på 80- og 90-tallet.

«Hvordan skal jeg kunne svare på det. Jeg vet ikke», sier han når han har fått samlet seg.

Khans film er så god at den antakelig kan rehabilitere mennesker, kanskje til og med sjangeren «opplysningsfilm». Hvem er menneskene som radikaliseres, og hvorfor trekkes de inn i det? Det er spørsmål det finnes svært mange gode svar på, men som er lett å glemme i en offentlighet som med jevne mellomrom oversvømmes av dystopisk debatt om innvandring og integrering.

Det finnes nemlig en kur mot ekstremisme, og denne uka kom det et hyggelig lite drypp av en nyhet: PST i Østfold forteller at radikaliseringen har flatet ut. Fylket som var blitt kjent som arnested for for jihadister som reiste for å slutte seg til IS i Syria, har jobbet systematisk mot radikalisering. Samarbeid mellom NAV, barnevern og politi - som også har etablert god dialog med menighetene. Det kan se ut til å virke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg kastet bort mine beste år på grunn av den mannen», sier en av de andre intervjuobjektene i Khans film. Hun har blitt advart mot å møte dem. De er «monstre», får hun høre. Men hun er nysgjerrig på hvorfor unge vestlige mennesker i hennes egen generasjon - som de i Østfold - har viet sitt liv til jihad. Derfor oppsøkte hun de som kunne gi et svar: Britiske muslimer som hadde kjempet i hellig krig på 80-tallet. De forteller åpent om utenforskap, ensomhet og sosial utilpasshet i oppveksten, om samholdet som ga mening og et eventyr de gledelig flyktet inn i.

Å se hvor uanstrengt og skarp selvransakelsen deres er, gjør inntrykk. Dette er ikke «monstrene» som Khan ble advart mot, det er intelligente, sårbare og nysgjerrige mennesker. Flere av dem nå liberale lederskikkelser i religiøse miljøer i Storbritannia. Vi møter en av dem i samtale med unge, frustrerte muslimer som føler seg ekskludert fra samfunnet. Han sitter der med nye versjoner av seg selv som ung gutt, og er antakelig den beste medisin de kunne fått.

Det er som hentet ut av en lærebok om radikalisering. Eller vent! Den finnes faktisk allerede, og ble utgitt i 2011.

Der sammenfatter forskerne Tore Bjørgo og John Horgan erfaringer fra en rekke exit-programmer og deradikaliseringsprosjekter rundt om i verden, blant annet fra arbeid med norske nynazister og irske IRA-terrorister. Fellestrekkene er mange. Sosialt samhold teller ofte mer enn ideologi på veien inn i radikalisering. Sosiale arenaer er dermed like viktig på vei ut. Angrende terrorister som står fram i offentligheten har også stor verdi, mener forskerne.

Når man omtaler forebyggende arbeid som dette, kan det fort framstå litt teknisk. Det smaker av knusktørre begreper som «interkommunalt samarbeid». Realiteten er at det krever hardt, mellommenneskelig arbeid. Samtaler med ungdom, som kanskje med rette føler seg marginalisert. Som ikke får jobb, føler seg mistenkeliggjort ute og utsatt for sosialt press hjemme. Og som tenker slik en av ungdommene i filmen til Khan sier: «The sky is not the limit for you».

Integrering krever innsats fra alle parter, det har fotballklubben i Lisleby i Fredriksstad skjønt. Tettstedet som ble herostratisk berømt for «terrorgata», der hele sju stykker i fjor reiste for å slutte seg til IS. Lisleby FK samler barn til å leke og spise sammen etter skoletid. «Forrige uke lærte to somaliske damer ungene å løpe stafett», sier en leder i fotballklubben til NRK.

Shabana Rehman kaller de som tar ansvar for integrering for «kulturbærere», og ga i et innlegg i Dagbladet denne uka et rørende portrett av hennes barneskolelærer Tora Mæhle på Nordstrand skole i Oslo. Som sørget for at ingen følte seg utenfor, som avtalte med foreldrene - og hentet henne - slik at Rehman fikk dra i barnebursdag og på leirskole. Slik innsats kan man kanskje ikke kreve av alle, men min tanke gikk umiddelbart til alle de engasjerte og empatiske lærerne jeg selv har hatt - faktisk også på samme skole som Rehman.

Menneskelige ressurser som dette er heldigvis ingen mangelvare. Det lærer vi også av filmen til Deeyah Khan. Til og med tidligere jihadister kan bli «kulturbærere».