SKYLDFØLELSE: Kunne han forhindret at sønnen ble massemorder? Jens Breivik er ute med nok en bok om terroristens barndom. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SKYLDFØLELSE: Kunne han forhindret at sønnen ble massemorder? Jens Breivik er ute med nok en bok om terroristens barndom. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Exit gutterommet

Ideologien som skapte en massemorder, kan ikke stanses av barnevernet, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Far, du må bli fascist, er en setning du sjelden hører. Det var i korthet Anders Behring Breiviks krav til Jens Breivik da faren ønsket å besøke ham i fengslet. Hvis faren ikke delte hans ideologi, hadde de ingenting å snakke om.

Jens Breivik konkluderer at sønnen er blitt enda mer ekstrem, enda farligere, lukket inne i et «vi og dem»-univers, hvor selv en far blir fienden. Det er vanskelig å tenke seg hva som er farligere og mer ekstremt enn massakren på Utøya, men faren frykter at sønnens «budskap» skal nå flere. Det har han dessverre grunn til, og derfor er boka hans problematisk.

I boka «Min skyld?» fremgår det igjen at sønnen har andre grunner til å bebreide en fraværende far enn at han har et demokratisk sinnelag, men Jens Breiviks behov for å fortelle sin versjon av den vanskelige barndommen, kaster ikke nytt lys over udåden. Det var ikke en fars synder som hjemsøkte landet den 22. juli, men en drepende ideologi i et mørklagt sinn.

Ønsket om å finne en annen forklaring på det ufattelige, var sterkt i tida etter terroren. Forståelig nok. Hadde han vært en fremmed og ikke «en av oss», ville det trolig vært enklere å se terroren i et større ideologisk perspektiv. Som det også ble påpekt den gangen; han var en ensom ulv, men kom fra en flokk.

Mange syntes likevel det var vel så interessant at han kom fra Oslo vest og vokste opp med en labil alenemor. I den dystopiske og uforklarlige verdenen Behring Breivik oppholdt seg i, var det fristende å sette lys på det nære og begripelige.

Men nettopp Jens Breviks bok «Min skyld?» viser hvor lite hjelpsomt det er. Jens Breivik antyder for eksempel at sønnen hadde vært en annen hvis han hadde fått omsorgen for ham som fireåring. Et bedre menneske rett og slett. Det er forståelig at en far baler med skyldfølelse, men det bringer oss ikke nærmere et svar på hvordan sønnen endte som en av historiens verste massemordere.

Som faren selv innrømmet på boklanseringen i går; jeg vet ikke noe mer om hva som skjedde 22. juli enn andre.

Det vi vet har Anders Behring Breivik selv fortalt, gjennom et omfattende manifest og en ditto rettssak. Det er et bekmørkt tankegods som deles av mange i hele Europa, av folk med ulik bakgrunn og oppvekstkår. Det har dype røtter i europeisk historie. Det begynte ikke med ham, og det slutter ikke med ham.

Det betyr ikke at Behring Breiviks personlige historie er uvesentlig. Den har fortalt at selv på et gutterom på Skøyen, har ekstremisme grobunn. Historien om hans barndom gir innblikk i hans personlighet og utvikling og kan dels forklare hans forkvaklete kvinnesyn og drøm om patriarkatet, men den hjelper oss ikke til å forstå og bekjempe en fascistisk ideologi som i sitt vesen er voldelig og udemokratisk.

Han var en soloterrorist, men var og er ikke alene. Forklaringer som gis på hvorfor akkurat han var i stand til å begå en så grenseoverskridende og bestialsk handling, forklarer ikke hvorfor flokken han tilhører vokser i Europa. Eller hvorfor den har fotfeste i fredelige, velstående Norge. Ved å dukke inn på en massemorders gutterom i ettertid, overskygges og ufarliggjøres det som ligger utenfor det private rommet, til og med like utenfor inngangsdøra. Tanken på at det norske samfunnet har oppfostret en Behring Breivik, er nesten umulig å akseptere. Da er det enklere å peke på foreldrene, og det gjør til og med hans far.

Flokken har all interesse av at Behring Breiviks barndom forklarer at han ikke nøyde seg med voldelige fantasier på nettet. Den toer sine hender og tar høylytt avstand fra massemord på ungdommer, men fortsetter ufortrødent å forfekte ideene som lå bak. Skal vi lære noe av 22. juli, er det at ideer kan omsettes i handling.

Jens Breivik svarer nei på spørsmålet i bokas tittel. Svaret er at vi ikke vet om historien kunne ha vært endret; hadde barnevernet grepet inn, hadde mora fått mer hjelp, hadde han hatt en mindre selvopptatt far. Hva om, hvis bare, er spørsmål det sjelden finnes svar på. Tragedien er at det er for seint.

Imens forgiftes stadig nye sinn av de samme hatefulle tankene som skapte en massemorder.

Det er hva vi vet og kan kjempe mot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook