SVAKHETER: «Man kaster ikke barnet ut med vaskevannet, og opphever ikke jurysystemet, fordi dette kan ha visse svakheter», skriver Feydt og Hammerstrøm. Foto: Agnete Brun
SVAKHETER: «Man kaster ikke barnet ut med vaskevannet, og opphever ikke jurysystemet, fordi dette kan ha visse svakheter», skriver Feydt og Hammerstrøm. Foto: Agnete BrunVis mer

Exit juryen?

Det er vårt klare og innstendige råd til politikerne etter at vi har til sammen 68 år som forsvarere: la jurysystemet bestå!

Meninger

«Det er det ytterste privilegium som noen borger kan nyte eller ønske, at han ikke behøver å tåle inngrep i eiendom, frihet eller andre personlige rettsgoder, uten at tolv av hans naboer og likemenn, enstemmig samtykker i dette.»
- Blackstone (Commentaries on the Law of England)

Det er ganske andre og langt mindre rosende toner som vi nå igjen, på nytt og på nytt hører fra motstanderne av juryen.

Jurysystemet eller lagretten ble innført ved den forrige straffeprosessloven av 1887, og innvendingene både fra juristhold og ledende samfunnsstøtter har vært sterke og kritiske — den gang som i dag. Det har således vært angrep på juryen i nesten 150 år i Norge, og nå er angrepene mot systemet kommet på nytt. Allerede både i Frostatingsloven og Magnus Lagabøters landslov av 1274 er lagrettssystemet vel kjent og har åpenbare likheter med dagens jurysystem.

Fra 1400-tallet da den gamle norske kongsætten var utdødd, var det nå lagmannen som dømte sammen med en domsnemnd og bestående av seks eller tolv personer.

På 1600-tallet da regjeringsmakten igjen ble sterkere fikk man de såkalte rådsturettene der borgermester og rådmenn deltok, og som etter hvert gikk over til å bli en ren embetsmannsstol der lagrettemedlemmene sank ned til å bli rettsvitner.

I 1591 oppretten man sorenskriver stillingene og reduserte legmenns (ikke-juristers) deltagelse til å omfatte odels- og eiendomstvister samt forbrytelsessaker der livs- eller æresstraff kunne komme på tale, og i disse sakene deltok legfolkene sammen med sorenskriveren. I andre saker ble domsmyndigheten lagt til sorenskriveren alene.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

I 1887 ble så altså jurysystemet innført i en helt ny straffeprosesslov. Hvis vi ser til utviklingen i England, kom Normannerne til landet i 1066, men da fantes det allerede «tylvtereden» som en viktig bestanddel av den engelske rettergang.

I Frankrike hadde man allerede et system der kongen i for eksempel saker om eiendomsgrenser kunne kreve inquest (fransk enquete). Han innkalte da en del menn med god kjenneskap til forholdene i sitt distrikt og de måtte da under eds ansvar forklare seg om dette. Dette systemet  ble eksportert over kanalen av Normannerne. Henrik den II innførte et påbud i 1166 om en engelsk inquest- prosess vedrørende tvister om fast eiendom.

En annen forløper for juryen var et system der tolv edsvorende menn skulle presentere for retten eventuelle naboer som hadde begått en straffbar handling. Dette var forløperen for «the Grand Jury» (en tiltalejury).

I 1215 fikk man innført jurysystemet både i straffesaker og sivilsaker, og juryens kompetanse ble gradvis forandret fra å være edsvorende vitner til å bli dommere over andre, og i det 15. århundre ble jurysystemet organisert slik vi mer eller mindre kjenner det fra vår tid.

På 1600-tallet fikk juryen en meget sterk stilling som var forankret i de gamle frihetsidealene i Magna Carta, og spilte en særlig viktig rolle i kampen mellom de kongelige embetsmenn og folket, mellom Stuartene og parlamentet. Juryen ble et symbol på frihet og rettssikkerhet, og berømt er rettssaken mot kvekerne William Penn og Willam Mead i 1670, der juryen frikjente de to, men ble selv fengslet etterpå for å ha trosset den offentlige anklager.

Da man skulle innføre jurysystemet i Norge i 1887 hadde juryen allerede fått betegnelsen «the glory of the English law». Innføringen av legmannselementet i straffesaker og særlig innføringen av jurysystemet i vårt land, må sees i sammenheng med den generelle politiske situasjonen i Norge. Her ble det ført en politisk kamp på to plan: kampen mellom stortinget og kongemakten, og kampen mellom folket og embetsmennene.

Embetsmennene var for en stor del jurister med en betydelig politisk makt, og dominerte blant annet Riksforsamlingen på Eidsvold og det første storting etter 1814. Utover på 1800-tallet ble embetsmennenes makt beklippet mens de folkevalgte fikk stadig mer makt.

I straffeprosessen er det et grunnleggende prinsipp at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode, og det fremheves ofte at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt. Fremdeles kan mange av oss, som går mye i retten, konstantere at det kan være relativt stor forskjell mellom dem som sitter i juryen og de tre juridiske dommerne i lagmannsretten, når det gjelder spørsmålet om tiltalte bør frifinnes eller ikke. Ikke sjelden har vi opplevd at lagmannen som holder en rettsbelæring for juryen, og som her oppsummerer sakens juridiske og ofte også sakens faktiske sider, klart tenderer til å anbefale domfellelse, mens juryen i flere saker likevel frifinner.

Ved uformelle samtaler med personer som har sittet som domsmenn sammen med en tingrettsdommer eller deltatt i lagmannsrettssaker, er det tydelig stor forskjell på dommere: om de stiller legdommerne fritt i sine vurderinger om de faktiske forhold eller om de i større eller mindre grad forsøker å påvirke dem til domfellelse. Dette kan ha mange årsaker. En dommer som bruker 20-30 år av sin tid til å sitte å dømme, og som gjentatte ganger har hørt den tiltalte lyve, kan selvfølgelig bli påvirket av dette, noe som ofte betegnes som «rutinens sløvende virkning.»

Legdommerne kommer inn i saker stort sett bare noen få ganger i livet og vil ha den fordelen at de ser på rettsapparatet og prosessen med «friske øyne», mens fagdommeren kan ha tilbøyelighet til å se «den vante mann på den vante plass» - mannen i tiltaleboksen er den skyldige. Det er selvsagt ikke slik at alle fagdommere lider under rutinens sløvende virkning, og motsatt slik at alle jurymedlemmene kommer med friske øyne eller lar seg overtale til et resultat bestemt av fagdommeren.

Allikevel er det vår klare oppfatning at det fremdeles foreligger en slik fare i relativt mange tilfeller. Vi vil derfor påstå at juryen i flere tilfeller hindrer justismord, men det er også på det rene at flere kjente justismord fra de senere tiår også er begått av medlemmer av juryen. Allikevel er vi ikke i tvil om at en generell tendens er at jurysystemet fremdeles er en viktig rettssikkerhetsventil mot overgrep fra samfunnet.

Dette betyr ikke at også deler av jurysystemet kan trenge reformer, men dette betyr ikke at man skal forkaste jurysystemet som er en viktig garanti mot justismord, og som har stort sett fungert meget bra gjennom århundrer. Man kaster ikke barnet ut med vaskevannet, og opphever ikke jurysystemet, fordi dette kan ha visse svakheter, men vi må sørge for å forbedre det både ved utvelgelse av aktuelle medlemmer av lagretten, og ved å endre enkelte prosessregler.

Det er derfor vårt klare og innstendige råd til politikerne etter at vi har til sammen 68 år som forsvarere: la jurysystemet bestå!                                                                                     

Lik Dagbladet Meninger på Facebook