Exit Lillegutt

Beksvart og vakkert om betent kjærlighet mellom «Mamsen og Lillegutt».

BOK: Den amerikanske forfatteren Daniel Woodrell fant selv på sjangerbetegnelsen «country noir» om sine romaner. Til tross for et kritikerrost forfatterskap, har han aldri tidligere vært oversatt til norsk. Merkelig nok, både med tanke på hvor godt han skriver og at både stil og tematikk er så vidt «trendy» (se bare på suksessen til vår egen Levi Henriksen, med et forfatterskap langt «mildere» enn Woodrells).

Ødipus

Handlingen er lagt til Woodrells fødestat Missouri. Her følger vi trettenåringen Shug en sommer.

Han er venneløs, overvektig og bor i et lite hus på en kirkegård sammen med mora.

Hun holder ut livet ved å pimpe «sterk te», mens hun klynger seg til sin Lillegutt. Faren, som antakelig ikke er faren, livnærer seg blant annet med å robbe kreftsyke for dop. Når han ikke doper seg selv, eller denger «Mamsen og Lillegutt».

Men Shug vil heller bli dengt enn at faren skal klå på mora. Og det er nettopp det etter hvert betente forholdet mellom mor og sønn som gjør boka til en beksvart Ødipus-tragedie. For den forfyllede, men fremdeles pene og alltid flørtende mora sender ubevisste, men nokså tvetydige signaler til sin sønn ( «Jeg svulma da jeg så hvor nydelig\'a var. ») Signalene gjør at han - til hennes bestyrtelse - mer enn gjerne kjenner litt på henne. «For alle andre gjør det.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uskyld

Det som gjør denne boka så rystende er at Woodrell har lagt perspektivet til Shug: En jeg-fortelling med en rett fram uskyldig tone som gjør tematikken desto råere. Som når Shug tvinges inn i farens «business», og må stjele dop fra de kreftsyke - blant annet fra en tenåring «med hud som så tåkete ut, og som var rimelig skalla» .

Gjennom Shugs barnslig direkte tone framstilles en far så tvers gjennom brutal at leserne får lyst til å hente gutten ut av bokas permer og redde ham fra råtassen.

Så skjer da også en forløsning i boka, der Shug må skrape hudrester av et bordbein ( «Kjøttbiten så trist ut uten noe ansikt rundt seg» ).

Oversetterbragd

Paradoksalt nok er denne boka også en vakker og poetisk skildring av en barnslig uskyld som går tapt. Woodrells muntlige «white trash»-slang kan ikke ha vært lett å oversette for John Erik Bøe Lindgren. Han har klart den nesten umulige oppgaven å overføre Woodrells rått billedlige naivisme til et norsk som fungerer. Spesielt de selsomme og direkte «hverdagsbildene» som er så karakteristiske for Woodrells stil: «Hu hadde en måte å bevege seg på som var skikkelig løs i sammenføyningene (...)».