Exit tidsklemmedebatt

Tidsklemma ser ut til å være debatten som nekter å dø. 6 timers arbeidsdag for småbarnsforeldre vil ta livet av den en gang for alle, skriver Geir Ramnefjell.

URIMELIG?  - Jeg hører allerede hylene om at dette blir for dyrt, og at vi institusjonaliserer deltidsarbeid. Men er det egentlig så urimelig å legge bedre til rette for at mor og far jobber sekstimersdag hvert sitt år mens barna er små? FOTO: SCANPIX
URIMELIG? - Jeg hører allerede hylene om at dette blir for dyrt, og at vi institusjonaliserer deltidsarbeid. Men er det egentlig så urimelig å legge bedre til rette for at mor og far jobber sekstimersdag hvert sitt år mens barna er små? FOTO: SCANPIXVis mer
Meninger

Jeg husker hvor uinteressert jeg var i temaet da debatten om «tidsklemma», eksploderte i 2004. Ni år etterpå står jeg midt oppi det, med begge beina. Rundt den ene foten klynger en treåring seg, og rundt den andre halvannetåringen, mens femåringen hopper i sofaen. Vi kunne selvsagt ikke hatt det bedre, men følelsen av utilstrekkelighet overfor både familie og arbeidsgiver presser seg på når døgnet ikke har nok timer.

Vi kan kanskje takke oss sjøl. Vi henger i stroppen, og jobber fulltid begge to. Sant å si er det bare så vidt det henger i hop - en erkjennelse vi ser ut til å dele med ganske mange. Et tekstsøk i Retriever viser at ordet «tidsklemma» har bitt seg fast som et velbrukt begrep i norske aviser. Tidsklemma har også viklet seg inn i feminismedebatten, og skapt en gordisk knute av moralisme og krangel om statistikk.

For de aller fleste som får barn i dag, er det gode muligheter for at det første året blir en drøm. Verdens mest rause foreldrepermisjonsordning gjør at mange foreldre ikke trenger å bekymre seg for noe annet i tolv måneder enn om NAV-skjemaet var riktig utfylt - og at babyen sover et lite strekk midt på dagen sånn at man får lest avisa.

Den dagen ungen begynner i barnehagen, melder hverdagen seg med full kraft. Å presse åtte timers arbeidsdag inn mellom levering og henting av en halvsjuk ettåring, utfordrer både nerver og samvittighet. Da åttetimersdagen ble innført i 1919, var én forsørger normen. Et småbarnsfamilie med to i fulltidsarbeid er og blir en utfordring.

Mange løser dette ved at en av foreldrene begynner å jobbe redusert. Fire av ti kvinner jobber deltid, mens én av ti menn gjør det samme. Statistikken viser faktisk at småbarnsmødre jobber mindre deltid enn eldre kvinner, men det er når tidsklemma melder seg at deltidsarbeid for alvor blir et presserende alternativ. Tall fra Sverige viser at mens 28 prosent av kvinner reduserer sin arbeidstid på grunn av små barn, gjør bare to prosent av fedrene det samme. Hvorfor tas det ingen politiske grep?

Kontrasten mellom hvordan politikere på venstresiden lovpriser fødselspermisjonen, men tviholder på «arbeidslinja» fra barnehagestart, er pussig. Troen på at en barnehageplass fjerner behovet for noen som helst slags tilpasning i overgangen til arbeidslivet, er virkelighetsfjern.

Løsningen har allerede vært foreslått av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS): Sekstimersdag for småbarnsforeldre når barna er mellom ett og tre år, med økonomisk kompensasjon fra staten. Det bør fungere som en tidskontoordning, der familien samlet sett har krav på at én av forsørgerne har rett til redusert arbeidstid. For å unngå at dette blir en lettvariant av kontantstøtten, som først og fremst reduserer kvinnelig arbeidsdeltakelse, må det være et krav at hver av partene i et forhold tar ut en like stor del av retten til sekstimersdag.

Jeg hører allerede hylene om at dette blir for dyrt, og at vi institusjonaliserer deltidsarbeid. Men er det egentlig så urimelig å legge bedre til rette for at mor og far jobber sekstimersdag hvert sitt år mens barna er små? Hvis begge foreldrene tar sin skjerv med kortere arbeidstid, er også sannsynligheten større for at mor beholder den sterke tilknytningen til arbeidslivet - og at hun dermed går tilbake til heltid. Det vil i så fall spare samfunnet for ressurser.

Andre vil helt sikkert mene at det er illiberal formyndertankegang å kreve at menn og kvinner tar ut like stor andel av rettigheten. Til det er det bare å si: noe annet er umulig. Staten kan ikke finansiere en stor velferdsreform som vil føre til at kvinnelige arbeidstakere sakker akterut. Noe av poenget må også være å snu trenden om at det først og fremst er kvinner som jobber redusert for at endene skal møtes i hjemmet. Når SSB-tallene forteller oss at menns innsats i hjemmet øker - siden 1971 har menn økt husholdsarbeidet med 47 minutter - er det heller ingen naturstridig utvikling vi her legger opp til.

Tida er overmoden for å ta politisk grep om tidsklemmedebatten, og bruke virkemidler som vi vet virker - økonomiske. Dyre velferdsreformer er nærmest utenkelige i dagens politiske klima, men det er underlig hvis vi skulle parkere gode initiativer under mottoet: vi kom så langt, men nå har vi ikke råd til mer. Legg ned kontantstøtten, det er mange milliarder spart allerede der.

Hvis vi som resultat av dette utrydder tidsklemmedebatten, til og med kveler deltidsbiten av likestillingsdebatten - og faktisk også gjør livene mer levelige for tusenvis av familier, da har vi en politisk kinderegg-effekt av dimensjoner. Topp stemning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.