Tverr: M.I.A. lagde fest, men på egne premisser. Foto: Eirik Helland Urke
Tverr: M.I.A. lagde fest, men på egne premisser. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

«Ey, kan du ikke bare spille en låt!?»

M.I.A. er verdens kuleste dame. Når hun gidder.

||| KONSERT: En hvit enhjørning løper over bakveggen på scenen, fra taket faller laserstråler man kan spille på, i høytalerne uler det sirener og maskingeværsalver, på scenegulvet danser allværsjakkepublikum foran tre chador-kledde kordamer som vel egentlig ikke synger.

Fantastiske beats Det er mye rart for både øyne og ører når britiske Maya «M.I.A.» Arulpragasam spiller på Øyas hovedscene. Med tre sterke album i sekken, og mengder av fantastiske beats, burde det dermed lukte fest lang vei.

Eller som Dagbladets anmelder skrev i forbindelse med hennes tredje album «Maya»: «Hun blander indisk bhangra, tamilske thapputrommer, britisk dubstep og grime, jamaikansk dancehall, amerikansk hiphop-tradisjon og reinspikka pop.»

Samtidig peker årets M.I.A.-album i en litt mer krevende retning enn tidligere, med beats fra dubstep-produsenten Rusko og Sleigh Bells-mann Derek Miller. Dansemusikk med en kjerne av støy, kan vi si.

Ødelegger dynamikken Og tidvis får vi kaotisk, basspumpende og morsom festmusikk som pirrer alle sanser. Måten «Story To Be Told», «Galang» og «It Takes A Muscle» leveres på, gjør det helt klart at M.I.A. kan være verdens kuleste dame. Når hun bare gidder.

Litt for ofte ødelegger imidlertid hovedpersonen selv settets dynamikk denne kvelden. Av med beat, på med beat, inn med spastiske dansegutter, av med spastiske dansegutter, slå av scenelyset, slå på scenelyset. Det hele oppleves mer irriterende enn stemningsskapende, særlig når man føler, og også får en smak av, denne konsertens potensial.

For mens synet av en tilbakelent M.I.A. med solbriller og arrogant mine vanligvis ville fått en til å tenke «Wow, førr ei dame», var det i kveld litt for ofte man fikk lyst til å rope opp mot scenen: «Ey, kan du ikke bare skjerpe deg og spille en låt!?».