ETNISK RENSING: I 1915 satte det daværende osmanske militær-styret igang det som i dag kalles etnisk rensing av armenere. Det endte i et folkemord på armenerne med i alle fall en million drepte. Bildet viser armenere som blir hengt i Konstantinopel (nåværende Istanbul) i juni 1915, ifølge Museet og Instituttet for Folkemordet i Armenia. Foto: AFP / Scanpix / Museet og Instituttet for Folkemordet i Armenia
ETNISK RENSING: I 1915 satte det daværende osmanske militær-styret igang det som i dag kalles etnisk rensing av armenere. Det endte i et folkemord på armenerne med i alle fall en million drepte. Bildet viser armenere som blir hengt i Konstantinopel (nåværende Istanbul) i juni 1915, ifølge Museet og Instituttet for Folkemordet i Armenia. Foto: AFP / Scanpix / Museet og Instituttet for Folkemordet i ArmeniaVis mer

F-mordet på armenerne

I dag, 24. april 2015, er det messe i det armenske patriarkatet i Istanbul «til minne om armenerne», som det heter fra Tyrkias statsminister, Ahmet Davutoglu.

Kommentar

Hundre år etter folkemordet på armenerne uttrykker det offisielle Tyrkia sine «kondolanser» til ofrene og «deler lidelsene til barna og barnebarna». Da daværende statsminister Recep Tayyip Erdogan, som nå er president, sa omtrent det samme i fjor virket det som et lovende skritt mot å anerkjenne det som ble kalt «hendelsene i 1915» som et folkemord.

Det regjerende Partiet for Rettferd og Utvikling (AKP), som har styrt Tyrkia fra 2002, har varsomt åpnet dørene for mindretallene - kurdere, armenere, alevier og andre. Og fra 2012 har armenerne fått lov til å minnes folkemordet hver 24. april på Taksim-torget, i hjertet av Istanbul.

Men Erdogan og AKP er kanskje varsomme nå med å tråkke ytterliggående tyrkiske nasjonalister på tærne foran valget 7. juni, hvor partiet kan miste sitt to tredels flertall i parlamentet i Ankara.

Pave Frans utløste 12. april diplomatisk krise mellom Vatikanet og Tyrkia da han brukte ordene «det første folkemordet i det tjuende århundret» under ei messe sammen med den armenske patriarken Nerses Bedros XIX Tarmouni og med den armenske presidenten, Serzh Sargsyan, til stede.

I et vedtak 15.april oppfordret  Europaparlamentet Tyrkia og Armenia til å bruke «hundreårsminnet om folkemordet på armenerne» til forsoning. Vedtaket ble kalt «upassende og uakseptabelt» av såvel AKP som de to opposisjonspartiene Republikansk Folkeparti (CHP), som er sosialdemokratisk, og Nasjonalistisk Handlingsparti (MHP) på ytre høyre.

Likevel går nå det offentlige ordskiftet mellom historikerne fritt i Tyrkia. Det er ikke som da forfatteren Orhan Pamuk ble tiltalt for å si at en million armenere ble drept, uten å bruke ordet folkemord, i 2005. Han ble frikjent. Hasan Cemal ga i 2012 ut boka «1915. Det armenske folkemordet». Han er barnebarnet til en av de tre generalene som ledet folkemordet.

Men Tyrkia, og mange tyrkere, har ennå dette tvetydige forholdet til grusomhetene fra 1915 til 1917. På ett vis er dette egentlig merkelig, på et annet litt logisk.

Folkemordet foregikk under Det Osmanske Riket, et rike med et mangfold av nasjonaliteter, religioner, språk og kulturer. Republikken Tyrkia oppsto i 1923 i strak motsetning til dette, som en sekulær stat for tyrkerne, men med mange etniske mindretall. Likevel, de som ledet massedrapet på armenerne var ytterliggående tyrkiske nasjonalister.

Det var full krise og oppløsning i Det Osmanske Riket. Flyktninger, muslimer og etniske tyrkere, strømmet inn fra Balkan, som var tapt. Den osmanske deltakelsen i verdenskrigen åpnet med et skrekkelig nederlag mot Russland i Kaukasus. I hovedstaden Konstantinopel, nåværende Istanbul, satt et triumvirat av tre generaler - Talaat pasja, Enver pasja og Cemal pasja - ved makta etter et militært kupp i 1908. Sultan Mehmet V var en gallionsfigur.

De tre generalene, som tilhørte de ytterliggående nasjonalistene kalt «ungtyrkerne», la skylda for nederlaget i Kaukasus på armenerne der. 24. april 1915 arresterte de rundt 250 armenske ledere og intellektuelle i Konstantinopel og sendte dem til Ankara, hvor de fleste ble drept. Like etterpå kom en lov om tvangsflytting som innledet etnisk rensing av armenerne. Armenerne i den osmanske hæren ble avvæpnet. Og, bortsett fra i Konstantinopel og Smyrna (nåværende Izmir), ble armenerne tvunget ut på dødsmarsjer uten mat og vann inn i ørkenen i Syria og Mesopotamia.

Det er ennå noe strid om dødstallene. Offisielt sier Armenia 1,5 millioner. De mest gjenstridige av tyrkiske historikere sier 300 000. Ifølge dokumenter fra daværende innenriksminister, Talaat pasja, ble om lag en million armenere tvangsflyttet. Innenriksdepartementet anslo i 1919 antall døde til 800 000. Dokumentene ble offentliggjort i 2008.

I 1918 falt ungtyrkernes diktatur. Talaat, Enver og Cemal (det var før etternavn ble innført) fikk hjelp av deres allierte, Tyskland, til å flykte. De ble dømt in absentia til døden.

I Den Høyeste Port, som regjeringssetet kaltes, overtok sultan Mehmet VI og statsminister  Damat Ferit, også han pasja, general. De forsøkte etter beste evne å fraskrive seg alt ansvar for barbariet og for å ta trukket riket inn i verdenskrigen på tysk side. De la skylda på ei mindre gruppe tidligere ledere.

Ungtyrkerne hadde forsøkt å gjøre dette flernasjonale og flerreligiøse riket «reint tyrkisk». Det var et brudd med regimets karakter. Det er sagt om dette riket: «Alle nasjonene var like, men tyrkerne var likest; alle religionene var like, men islam var likest.» Nåja, sultanen var også kalif, leder for alle verdens muslimer. Men sultanene ble for hvert slektsledd mindre og mindre tyrkiske, fordi deres mødre gjerne kom fra rikets utkanter, fra mange ulike folkeslag.

Storvisiren (statsministeren) og de andre statsrådene på Divanen (regjeringa) kunne være fra alle slags nasjonaliteter i riket. Det samme gjaldt pasjaene (generalene).

Mustafa Kemal, seinere med tilnavnet «Atatürk», innførte i 1923 Republikken Tyrkia. Det var en strengt sekulær republikk med forbud mot offentlig bruk av religiøse symboler. Det var et klart brudd med fortida. Men i denne resten av det fordums store riket var nå tyrkerne og muslimene i overveldende flertall.

Atatürk fordømte folkemordet på armenerne som «skammelige gjerninger». Likevel, hans livsoppdrag var å gjenreise tyrkernes ære, og han ville bringe det nye landet videre i historien, så folkemordet ble fortrengt så godt som mulig.

Under Gezi-parken ved Taksim ligger en armensk gravplass skjult, ikke langt unna et minnesmerke over Atatürk. Der var det store sammenstøt mellom unge demonstranter og politi i 2013. Demonstrantene ville redde parken fra utbyggingsplanene til Erdogan. Men ingen snakket om den armenske gravplassen. Den ble gitt til armenerne som takk fra en sultan fordi en armensk kokk hadde varslet ham om en sammensvergelse for å drepe ham. Historien har mange lag.

President Erdogan er en konservativ islamist, moderat og slett ingen «hellig kriger» i noen forstand, men autoritær. Han framstår av og til som en ny sultan, av og til som arvingen til Atatürk, begge deler i en moderne utgave. Han vil igjen gjøre sin by, som Atatürk i 1930 ga navnet Istanbul, til verdens midtpunkt med ganske eventyrlige planer for utbygging.

Hittil har 23 land vedtatt å kalle det et folkemord, deriblant halvparten av medlemslandene i EU og Russland. Hellas, Kypros, Slovakia og Sveits har gjort det til en forbrytelse å nekte for at det var folkemord. Frankrike forsøkte det samme, men loven ble opphevet av Grunnlovsrådet. I Norge sier statsminister Erna Solberg at hun overlater historien til historikerne.

Det er fornuftig. Politiske vedtak hjelper verken de døde eller deres etterkommere mye. Men det finnet et unntak: Dersom Tyrkias nasjonalforsamling i dette tilfeller vedtok å regne dette som folkemord og be om tilgivelse på vegne av den tyrkiske staten ville det virke forsonende og ha politiske følger overfor Armenia, uansett om Republikken Tyrkia ikke sto for overgrepene.

Folkerettslig må det være opp til internasjonale domstoler å avgjøre hva som er folkemord.

For å slippe unna diplomatiske knuter når armenerne i dag minnes sine ofte under folkemordet fant Erdogan på å innby den armenske presidenten Serzh Sargsyan til å minnes slaget ved Gallipoli (Çanakkale på tyrkisk) i 1915, hvor den osmanske hæren lyktes å slå tilbake britiske og franske styrker som ville innta Konstantinopel. Slaget foregikk idet folkemordet på armenerne ble igangsatt. Det virket litt pussig, fordi dette slaget pleier man å feire 18. mars i Tyrkia. Og for armenerne er nok tankene et annet sted i dag.

Tvetydig som Erdogan sliter Tyrkia og tyrkerne ennå med fortida og det som fremdeles er «F-mordet» på armenerne. Men for å lege sårene må de snart uttale hele ordet.