F ra terroristenes tid

Poetisk og mangslungen roman om to dramatiske skjebner.

BOK: Jo da, det handler om kjærlighet og død. Det handler om urettferdighet, tortur, lidelse og kamp for tilværelsen. Det handler om aksjon og reaksjon; om hvordan enkelte mennesker blir idealister og kjettere -  villige til å ofre livet for en sak de hengir seg til. Men det handler mer om tvil enn om fanatisme, mer om fortvilelse enn blind vold, mer om kjærlighet enn hat.

Vi skal tilbake til Russland under tsar Alexander II. Vi skal møte to av de mange unge menneskene som erfarte mer enn de klarte å leve med. «Folkeviljens Romeo og Julie», som Bergljot Hobæk Haff (79) kaller dem innledningsvis i sin skillingsvise av en roman, «Attentatet». Der møter vi en kvinne som ble en pioner i den forstand at hun var den første av sitt kjønn som ble hengt i en russisk galge. Ikke noe «pyntelig eksemplar av det svake kjønn», men en kvinne som vet: «Når det gjelder vågemot, kan jeg hamle opp med hvem som helst av mine mannlige kamerater.»

DET HERSKER KNAPT NOEN

tvil om at Bergljot Hobæk Haff er en av sin generasjons største diktere. Hun tilhører ingen strømning og gjør alt annet enn å kaste seg på litterære moteretninger. Hun er uforutsigbar og det knytter seg alltid spenning til hennes prosjekter.

Ofte har hun gått tilbake i historien for å finne et tema. Men hun er ikke historiker. Hun er ikke ute etter å skape en korrekt analyse eller et detaljriktig bilde av den epoken hun går inn i. Man føler at hun gjør det likevel. Hun har den typen intuisjon som følger med innlevelse i de skikkelsene hun beskriver.

Denne gangen dreier det seg om to russiske opprørere som blir kjærester, men som begge dør unge -  dømt for medvirkning til drapet på tsar Alexander II 1. mars 1881. Det er ikke farlig å røpe dette. For det første er det en historisk sannhet, for det andre er det skildret i en innledende «korsang» der leseren får et resymé av alt som skal skje. Hobæk Haff er ikke ute etter spenning av typen hva-skjer-nå. Hun går snarere inn i hovedpersonenes utviklingshistorie: Hvordan og hvorfor de ble slik de ble -  og hvorfor det gikk slik det gikk. At slike problemstillinger er høyst aktuelle i vår tid, er så innlysende at det knapt behøver nevnes. Terror som politisk våpen er ikke akkurat gått av moten.

DET ER IKKE FØRSTE

gang Bergljot Hobæk Haff «gjør en russer» og bruker skikkelser fra Russland på 1800-tallet i sine romaner. «Jeg, Bakunin» fra 1983 tegner et personlig og sterkt portrett av den russiske anarkisten og filosofen Mikhail Bakunin. Boka var blant mye annet en skildring av konflikten mellom mål og midler. Det er i høyeste grad «Attentatet» også; denne gangen sett gjennom de historiske skikkelsene Andrej Zjeljabov og Sofia Perovskaja.

Disse to blir som unge studenter i Russland på 1870-tallet knyttet til den nihilistiske/anarkistiske kretsen rundt ledere som Nikolaj Tsjajkovskij og Peter Krapotkin. Med en blanding av hat mot det voldelige, russiske klassesamfunnet og en kjærlighet til utopien om et rettferdig samfunn går de inn i kampen -  ikke uten en viss tvil, men helhjertet når beslutningen først er tatt. Da føles det «godt å ha funnet en sak som en er villig til å ofre livet for». Det ender med at de fullfører en dødsdom de revolusjonære i skjul har felt over Alexander II.

EN FELLESNEVNER

i Bergljot Hobæk Haffs bøker er en konsekvent kritikk av maktutøvelse. Både psykiske og fysiske overgrep i maktens tjeneste blir avslørt og blottlagt i hennes romaner. Selv har hun gitt uttrykk for at hun politisk betrakter seg som anarkist -  en motstander av makt, en tilhenger av størst mulig frihet. Slik sett er hun idémessig i slekt med forfattere som Hans Jæger og Jens Bjørneboe. Men hun skriver en helt annen type bøker.

Hobæk Haff agiterer ikke. Hun forteller. I denne boka bruker hun flere stemmer. I kapitlene om de to hovedpersonenes barndom og oppvekst bruker hun en allvitende fortellerstemme. Personenes endelige tragedie blir betraktet som kjent. Disse kapitlene er så fulle av detaljer og uttrykksfulle opplevelser at man skulle tro Hobæk Haff var i besittelse av en tidsmaskin. Hennes fordypelse i stoffet, i epoken, menneskene, konfliktene er sterk og troverdig. Og mange av hendelsene det henvises til, er bygd på historiske fakta.

Likevel føles det feil å kalle dette en dokumentarroman. Dette er diktning. Hobæk Haff ser denne terroristenes tidsalder gjennom flere stemmer. Etter hvert får vi skriftlige vitnesbyrd, brev og selvbiografiske «nekrologer», fra begge de to hovedpersonene -   samtidig som historiens hjul snurrer i form av flere «Kor»-sekvenser. Dette er et grep nærmest lånt ut av gresk tragedie, der koret kommenterer og driver historien videre. Her er det de store linjene som trekkes i korsekvensene, som typografisk er stilt opp som lange, episke dikt -  med brutte linjer og en gjennomarbeidet rytme.

FORTELLINGEN

som brettes ut, er full av dramatikk. Sofia Perovskaja vokser opp i en overklassefamilie i nærheten av St. Petersburg. Med vantro ser den lille jenta hvordan faren kan gjøre hva han vil med både kone, barn og livegne bønder. De piskes og denges til ro og orden. Jentungen reagerer med avsky og trass -  og som voksen glir hun naturlig inn i den hemmelige, opprørske studentbevegelsen.

Det samme gjør Andrej Zjeljabov, selv om han kommer fra motsatt kant av det russiske klassesamfunnet. Han er sønn i en bondeslekt på Krim, men opplever i likhet med Sofia urettferdigheten og den blodige maktutøvelsen på nært hold. Også han går inn i studentbevegelsen -  snart som en ledende skikkelse.

Dette var ingen ufarlig aktivitet. Tsar Alexander II hadde opplevd flere anslag mot sitt liv og hadde utviklet en høy grad av paranoia. Han forfulgte mistenkte nihilister, anarkister og opprørere med tortur og dødsstraff. Det klassesamfunnet både Sofia og Andrej hadde opplevd på nært hold som barn, hadde sin forlengelse i det russiske maktapparatet.

Andrej Zjeljabov er med på å dømme tsaren til døden på et avgjørende møte. Hvorfor? Hva slags forhold har han personlig til tsaren. I en levnetsskildring som er en del av boka, skriver han:

«Tsarens ansikt er jo i grunnen nokså harmløst med de store, forskremte øynene, den tynne nesen og munnen som nesten forsvinner i de latterlige snurrebartene. Det er et ansikt som røper avmakt og snarere kunne fylle en med medynk enn med hat.

Men det er ikke dette veke herskeransiktet som flimrer for øynene på meg når jeg feller dødsdommen over ham. Lenge var jeg ikke klar over den stedfortredende rollen han spiller i mitt liv, og hvilke forestillinger som ligger bak mitt glødende hat mot ham.»

DET ANDREJ ZJELJABOV SIKTER

til, er overgrepene godseieren i barndommens landsby utøvde, piskingen av Andrejs onkler og ikke minst voldtekten av hans tante. Tsaren er godseierens dobbeltgjenger, hukommelsen er kilden til Andrej Zjeljabovs hat.

Sofia og Andrej reflekterer over sine roller i det store spillet de føler at de er en del av. Ingen av dem føler seg rolige til sinns. De vet ikke om det er skjebne eller tilfeldighet som har brakt dem først sammen, siden til skafottet. Der forlater vi dem -  i den siste stund -  i spennet mellom frelse og fortapelse. Hvor det ender? Bergljot Hobæk Haff ville ikke vært den dikteren hun er hvis hun hadde gitt oss løsningen på denne dypeste av alle gåter.