NYTTÅRSALBUM: The Dogs starter som vanlig året med et nytt album. Nummer to fra venstre: Låtskriver, og vokalist Kristopher Schau. Foto: Glenn Meling
NYTTÅRSALBUM: The Dogs starter som vanlig året med et nytt album. Nummer to fra venstre: Låtskriver, og vokalist Kristopher Schau. Foto: Glenn MelingVis mer

Anmeldelse: The Dogs - «The Grief Manual»

Få bjeffer høyere og råere enn The Dogs

Kristopher Schau & Co. gir ut plate på årets første dag.

ALBUM: Nyttårsrakettene har knapt rukket å lande før The Dogs fyrer av en eksplosjon av rock'n'roll-galskap. Oslo-bandet er trolig det eneste i verden som lanserer et nytt album, også fysisk, på selveste 1. nyttårsdag. Det skjer alltid første mandag i det nye året. Oslo-butikken Big Dipper åpner til og med dørene for påmeldte.

The Grief Manual

The Dogs

5 1 6
Plateselskap:

Drabant Music / Astma Records / Musikkoperatørene

«Intenst som nesten bare The Dogs kan.»
Se alle anmeldelser

Krever mer

Punkrock skal gjerne treffe deg rett i mellomgulvet med en gang. The Dogs krever litt mer av oss, kanskje fordi de er blitt så bra med åra. Denne sjette serveringen fra Oslo-bandet brukte litt lenger tid på å feste seg, men blir bedre for hver runde.

Rett i strupen

The Dogs tror på en slags geriljataktikk der vi ikke klarer å verne oss før det er for seint. Vi blir dratt inn, enten vi vil eller ikke.

Og - låtskriver, frontfigur og vokalist Kristopher Schau går rett i strupen på lytteren fra første tone. Han freser vel egentlig mer enn han synger.

Ballade

Bandet spiller hardt, brutalt og punka. Anslaget settes allerede i første låt, «We Were Made Out Of Loss»: «That total silence is the most violent thing I've known». For ei tekstlinje!

Fra tredjelåta «Told With Bad Intent» er den sedvanlige riffstrukturen helt på plass, med Roar Nilsens frenetiske bassing som en liten ekstra «attraksjon». Fra fjerdelåta, «Primitive Etchings», «en slags ballade», er Schau mildere i uttrykket, før det blir like intenst igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jorunn Stiansen

Du har kanskje ikke sett for deg Jorun Stiansen sammen med The Dogs, men hun er visstnok stor fan - og bidrar med vokal på «Prelude To Murder». Punkrock er ikke hennes sjanger, og hun finner kanskje ikke helt tonen i selve verset, men det gjør seg absolutt med et feminint innslag. Schaus engelskuttale kan fortone seg noe overtydelig, men det er en del av pakka - og til å leve med.

​Særlig «Her Last Song» er Mads Martinsens lekegrind, i form av en lang, velanrettet gitarsolo på tampen av låten. Her bidrar også strykere til å gjøre låten komplett. Avsluttende «Lie To Me» er som en hissigpropp på speed - før Schau avslutter hele albumet med et skikkelig glefs.

Tilbake i klisjeen

Da The Dogs slapp «Death By Drowning» i fjor, skrev denne anmelder at bandet rett og slett var blitt så bra at det hadde vokst seg større enn klisjeen. Her er de nok tilbake der, men også det er som det skal være. Kreativiteten er kanskje ikke like merkbar her, men du finner ikke opp punken på nytt. Det er bare å kjøre på det remmer og tøy kan holde. Det er ihvertfall levende - stort sett spilt inn live i studio.

Stefan Höglin er ny på tangenter, og den karakteristiske lyden av farfisa-orgelet som var så tydelig på forgjengeren er så godt som borte.

Som forventet

The Dogs har rett og slett ikke behov for å gjøre ting vanskeligere enn de er. Livet kan av og til være så enkelt som dette: «We work and we sleep and we fuck and we die» (fra «The Children He Loves The Least»),

Dette er The Dogs sånn du forventer å møte dem. Det er ikke lite bare det. Men ikke forvent å få en «sorgens bruksavisning», som albumtittelen legger opp til. Den må du nok finne sjøl, men The Dogs er et bra akkompagnement på veien dit.

Som vanlig legger The Dogs ut på en turné i årets tre første måneder, med start i Ål i Hallingdal 26. januar.